Ordene fra Charlotte Haug om helsepolitikk i nr. 16/2013 (1) var kloke. Følgende utsagn avslutningsvis bør imidlertid problematiseres: «Den klart største utfordringen i helsepolitikken er å få kontroll på den offentlige kostnadsveksten uten at tilbudet innskrenkes. Det kan i hovedsak gjøres på to måter – (enda) hardere styring av tilbudet som gis eller privatisering av (deler av) betalingen.»
Ny offentlig styring (New public management – NPM) og mål- og resultatstyring, som råder i dag, ble solgt inn politisk nettopp med argumentet om å få kontroll med den påståtte galopperende kostnadsutviklingen i infrastrukturvirksomhetene og offentlig sektor. I dag ser vi at denne strategien har mislyktes på sine egne premisser i hele den vestlige verden. Resultatet er overalt en eksponentiell økning av kontroll- og transaksjonskostnader med tilhørende byråkrati, som mer enn spiser opp innsparingene ved strukturreformene. I tillegg har mål- og resultatstyringen påført helsevesenet alvorlige og fordyrende samhandlingsproblemer som forsterkes av Samhandlingsreformen. Mer hardhendt kostnadskontroll etter denne modellen vil altså være mer av det som ikke virker.
Svaret er ikke privatisering – hvis kostnadsproblematikken er spørsmålet. Det viser redaktøren selv med all ønskelig tydelighet i sin fremstilling. Alternativet til den kvantitetsorienterte tilnærmingen i mål- og resultatstyringsideologien er å fokusere på kvalitet. Da må vi ta utgangspunkt i den faglige og sosiale intelligensen på de lokale arenaene. Kvalitet er effektivt, ressursøkonomisk og prosessøkonomisk, fordi kvalitet innebærer redusert sløsing, mindre dobbelt arbeid og etterarbeid, betydelig lavere kontroll- og transaksjonskostnader og redusert sykefravær.
Det er altså for dyrt å fokusere på kostnadskontroll. Det er mye billigere å fokusere på kvalitet. Kostnadskontroll er en funksjon av kvalitet. Kvalitet er ikke en funksjon av kostnadskontroll.
Kvalitetsledelse bygger på tillit, men det tør ikke politikerne satse på. Derfor har ikke folket tillit til politikerne heller. Dette er situasjonen i dagens Norge. Det blir bare verre av beinhard sentralisert makt og kontrollutøvelse.
