Charlotte Haug treffer noen poenger godt, men bommer på andre i sin lederartikkel i Tidsskriftet nr. 14/2013 (1). Hun har utvilsomt rett i at det er et spenningsforhold mellom legers krav på velordnet arbeidstid og fritid på den ene siden, og pasientenes behov for størst mulig kontinuitet i lege-pasient-forholdet på den annen. Dette dilemmaet burde sannsynligvis bekymre vår profesjon.
Men Haug bommer når hun konstruerer en motsetning mellom kravet om mindre byråkrati og kravet om å slippe unna administrative oppgaver. Dette resonnementet synes å bygge på en oppfatning om at mengden administrativt arbeid er konstant, og enten må byråkratene gjøre det eller så må helsepersonellet gjøre det selv. Men slik er det jo ikke. Byråkrati skaper byråkrati. Flere ansatte i den statlige helseforvaltningen generer flere rapporteringskrav og mer komplisert økonomistyring i sykehus og kommuner, som disse dermed må bygge opp sitt eget byråkrati for å imøtekomme. Samhandlingsreformens svært arbeidskrevende opplegg for svarteperspill om pasienter og penger mellom sykehus og kommuner er et godt eksempel.
Vi må ha en helseforvaltning, og ikke alt byråkrati er av det onde. Men over en viss grense fører ytterligere administrativ vekst til tap av kvalitet og effektivitet. Den grensen er vi for lengst forbi. Helsearbeidere krever nå ansettelsesstopp i den sentrale helseforvaltningen (2, 3). På lengre sikt er jeg overbevist om at slanking av denne forvaltningen til anslagsvis det halve ikke vil ha merkbare negative konsekvenser, men åpenbare positive. Slike forslag oppfattes gjerne som urealistiske og litt rabiate, men i de utøvende delene av helsetjenesten er det ingen sjeldenhet at man griper til ansettelsesstopp og nedbemanning når det oppfattes som påkrevet.
Selvsagt har Haug rett i at et godt helsevesen koster penger, og at et billigere helsevesen ofte vil være dårligere. Hvor stor del av samfunnets samlede ressurser som skal benyttes på helsevesenet, er et politisk og ikke et faglig spørsmål (2). Men sammenhengen mellom kostnad og kvalitet er på ingen måte entydig. Vi kunne fått mer helse ut av dagens bevilgninger om vi hadde brukt en større andel på direkte pasientrettet arbeid, vist større tillit til fagmiljøenes evne til å gi helsetjenester av høy kvalitet og brukt mindre på overdrevent byråkrati.
