Selvsagt har Charlotte Haug rett i det hun fremfører i en leder i Tidsskriftet nr. 16/2013: at helse er politikk (1). Derfor er Helsetjenesteaksjonen (2) startet som en motvekt mot den helsepolitikken som de senere årene er ført med bred konsensus mellom regjeringspartier med ulik farge – i allianse med et raskt ekspanderende byråkrati uten kontakt med, eller legitimitet i, helsetjenestens grunnplan. Men Haug argumenterer mot en parodi på Helsetjenesteaksjonens syn når hun skriver at vi vil gi fagmiljøene ubegrensede fullmakter til å bruke penger.
Tvert imot mener Helsetjenesteaksjonen at det er et politisk ansvar å bestemme helsetjenestens økonomiske rammer, herunder hvilke oppgaver som skal utføres, og hvilke som ikke skal utføres. Det er også politikerne som må bestemme om helseformål skal få en høyere, en lavere eller en uendret andel av landets samlede økonomiske ressurser. Disse avgjørelsene skal politikerne stå til ansvar for overfor sine velgere. Helsebudsjettet er ingen lukket boks uten prioriteringsflater mot andre samfunnsområder. Helsepersonell må yte motstand mot å få delegert prioriteringsoppgaver som i sin natur handler om politiske verdivalg. Helsefagene har derimot en viktig oppgave med å klargjøre hva som blir konsekvensene av ulike politiske handlinger. Det må vi gjøre på en nøktern måte uten å overselge effektene av de behandlingstiltakene vi kan tilby. På dette området har ikke medisinen alltid holdt sin sti ren.
Fra samfunnsfaglig hold er det de senere årene beskrevet hvordan byråkrat- og konsulentmakt ekspanderer, både på bekostning av politikernes overordnede prioriteringsansvar og på bekostning av fagmiljøenes autonomi i sitt daglige virke (3, 4). Dette har ikke bare rammet helsesektoren, men også eksempelvis skolene, universitetene og politiet. Konsernorganiseringen av sykehusene, som Haug med stor kraft og stor rett har kritisert (5), vedtaksomsorgen i kommunene og den forkvaklede bruken av markedstenkning der intet marked finnes, er alt sammen fasetter av den samme utviklingen.
Haug beskriver politikk som om det bare var snakk om å velge mellom to forhåndsbestemte blokker. Dette blir for snevert, særlig når de to blokkene har vært så enige om de viktige spørsmålene. Det er på tide at helsepersonell ikke lar seg målbinde til å diskutere bare noen få spørsmål som politikerne har valgt ut (som grad av privatisering), men selv engasjerer seg for å tvinge frem en langt bredere diskusjon om helsetjenestens fremtidige kurs.
Ja, medisin er i sannhet politikk!
