Selvsagt er helsetjenesten ikke politisk nøytral. Men Charlotte Haugs leder i Tidsskriftet nr. 16/2013 illustrerer fint hvorfor mange etterlyser ny helsepolitisk tenkning (1). Hennes artikkel bygger på en misforståelse av hva et marked er. Forutsetningen for at man kan snakke om marked er at det finnes både flere etterspørrere og flere tilbydere. Et monopol er ikke et marked. Den norske helsetjenesten er tilnærmet monopolorganisert og langt på vei monopolfinansiert. Og takk og pris for det! Det var et politisk valg i sin tid at alle i Norge skulle dekkes av en syketrygd (1956) som omfatter legehjelp og kur og pleie i sykehus. Alle betaler gjennom direkte og indirekte skatter sin del av utgiftene, i tillegg til en liten andel for bestemte tjenester gjennom egenandeler. Det er ikke milde gaver fra «staten» som finansierer helsetjenesten, og det er ikke noen markedsplass for helsetjenester. De få tilbyderne som finnes utenfor den offentlige helsetjenesten, er ikke mange eller store nok til å skape noe marked. Det er også et politisk valg.
Det helt private markedet for legespesialister, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter ble skapt da man i 1992 fratok fremtidige privatpraktiserende rett til trygderefusjon uten driftsavtale. Før var det virkelig private innslaget i helsetjenesten forsvinnende lite. Det fantes mange privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og psykologer, men de var en del av den offentlige helsetjenesten fordi pasientene fikk tjenestene gjennom syketrygd og egenandel. Det var et politisk valg å gjøre refusjonsretten avhengig av driftsavtale og skape mer markedsliknende forhold for de private tilbydere som da kom. Det er politiske valg som styrer antallet driftsavtaler og derved opprettholder og øker den helt private delen av helsetjenesten. Driftsavtalene er diskriminerende, rettslig uklare og fremmer det private markedet. Det er et politisk valg å opprettholde systemet.
Flere andre politiske valg har bidratt til å styrke misoppfatningen om at helsetjenester trives i et marked hvis bare markedet fungerer. Organisasjonsmodeller som bygger på forretningsmessige prinsipper trekker både tanke og handling i den retning. Det er uheldig.
Man kan oppfatte Charlotte Haug dithen at hun tror at Helsetjenesteaksjonen mener at alt vil ordne seg bare bevilgningene blir store nok. Det mener hun sikkert ikke. En annen sak er at det nå er påvist at vi ikke har verdens dyreste helsevesen, og at bevilgningene er i minste laget. Det trengs mer penger, og pengene som brukes, må brukes bedre. For meg som pasient er mye av pengebruken i helsetjenesten ubegripelig.
Til slutt: Det er ingen motsetning mellom å ønske kontroll med utgifter og å mene at markedsmodellen ikke fungerer for en slik helsetjeneste jeg antar de fleste av oss vil ha: en offentlig finansiert helsetjeneste som gir alle pasienter nødvendig helsehjelp av utmerket kvalitet i riktig omfang til rett tid.
Jeg må si som min gamle far, i sin tid en vel ansett og smart markedsøkonom: «Den som mener at helsetjenester skal lønne seg, og vil drive helsevesenet som en produksjonsbedrift, har virkelig ikke forstått hva det handler om.»
