I sin anmeldelse av min bok Min DNAgbok i Tidsskriftet nr. 14/2013 (1) beskylder Hanne Støre Valeur meg for å bryte taushetsplikten. Hun skriver:
«Etter å ha uttalt seg utvetydig om verdien av taushetsplikt og personvern, og i tillegg rettet skarp kritikk mot Knausgårds litterære utlevering av sine nærmeste, overrasker det meg at forfatteren selv serverer lett gjenkjennbare beskrivelser av pasienter fra egen klinisk hverdag i sine dagboksnotater – uten å presisere om dette er gjort med tillatelse fra pasientene.»
Pasienthistoriene jeg har med i boken, er oppdiktet. Ingen av mine virkelige pasienter kan kjenne seg igjen, for jeg har ikke skrevet om dem. I undervisning og i medisinske artikler publiserer leger ofte kasuistikker der pasientens kjønn, alder, yrke osv. er endret, slik at vedkommende ikke skal kunne gjenkjennes. Da jeg arbeidet med boken, vurderte jeg å gjøre dette, men kom frem til at det var bedre, og tryggere, å dikte opp pasienthistorier, basert på ti års erfaring som genetiker. Pasienthistoriene i boken baserer seg på diagnoser, dilemmaer, situasjoner og følelser fra utallige møter med pasienter. Men det er altså fiksjon.
Brudd på taushetsplikten er alvorlig, og en slik beskyldning kan jeg ikke ha hengende på meg.
