I Tidsskriftet nr. 18/2013 (1) har Wasmuth og Øresland interessante betraktninger omkring bekkenreservoar-kirurgien i Norge. Som ansvarlig for denne kirurgien for befolkningen i de tre nordligste fylkene synes jeg det er på plass med noen kommentarer. Som Wasmuth og Øresland betimelig påpeker, har volumet av denne typen kirurgi i Norge blitt betydelig redusert i løpet av det siste tiåret. Dette skyldes blant annet bedre medikamentell behandling og tettere koloskopisk oppfølging som gjør at pasienter uten symptomer trygt kan avvente operasjon med proktokolektomi. På grunn av denne nedgangen i antall inngrep er vi enige med forfatterne at reservoarkirurgien bør sentraliseres.
Et ytterligere poeng som også nevnes er behovet for et team som kan ta seg av oppfølgingen av denne pasientgruppen. Selv om de fleste pasientene er godt fornøyd med funksjonen etter inngrepet, vil mange ha behov for undersøkelser og ulike behandlinger i årene etter at reservoaret er anlagt. Så det burde ikke være stor uenighet i fagmiljøet om at disse inngrepene burde være sentralisert. Så langt alt bra.
Men avslutningsvis kommer imidlertid den vanskelige øvelsen, der vi mener Wasmuth og Øresland klart snubler på målstreken. Forfatterne mener at på grunnlag av årlig antall inngrep nasjonalt burde ikke mer enn to sentra uføre bekkenreservoarkirurgi i Norge. Dette er ikke basert på annet en personlig oppfatning av hvor mange inngrep et team må gjør årlig for å være kvalifisert. Grensen er absolutt ikke basert på faglige data.
Det er en rekke forhold som avgjør hvor kvalifisert en kirurg er i forhold til å anlegge bekkenreservoar. Årlig antall utførte inngrep er bare en av faktorene. Andre faktorer som også spiller inn er hvor mange andre større kirurgiske inngrep i samme område kirurgen og teamet utfører. Lav fremre rektumreseksjon med anastomose på bekkenbunnen har mange fellestrekk med reservoarkirurgi, og en maskinsydd anastomose legges på samme vis. Om kirurgen i tillegg regelmessig opererer fistler med fullveggs forskyvningslapp av rektum ned til linea dentata, gir dette også ferdigheter som operatøren drar nytte av i de tilfeller reservoaret må håndsys til anus.
Bekkenreservoarkirurgien kan ikke ses helt løsrevet fra kirurgens og teamets øvrige proktologiske ekspertise.
Når Wasmuth og Øresland mot slutten av sin kommentar bruker laparoskopisk kirurgi som ytterligere et argument for sentralisering, burde det nesten være etterfulgt av en oppfordring om henvise pasientene til gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge. Så langt vi vet, er vi den eneste avdelingen i Norge som rutinemessig utfører dette inngrepet laparoskopisk.
Vi mener det er viktig å styrke kompetansen omkring bekkenreservoarkirurgi, og synes den beste løsningen for det norske fagmiljøet vil være at hver helseregion har et fullverdig behandlingstilbud for denne pasientgruppen. På denne måten kan vi styrke kvaliteten på avansert proktologisk kirurgi i hele landet. Om forslaget til Wasmuth og Øresland vinner fram, vil det føre til en generell utarming av det samme!
Referanse:
1. Wasmuth HH, Øresland T, Bekkenreservoar- sporadisk kirurgi bør sentraliseres. Tidsskr Nor Legeforen. 2013, 133: 1914
Stig Norderval (f 1961) er overlege ved Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø. Han er også fag- og forskningsansvarlig ved Nasjonal tjeneste for inkontinens og bekkensykdom, samme sted, og 1. amanuensis II ved Institutt for klinisk medisin, Norges arktiske universitet UiT, Tromsø.
Rolv-Ole Lindsetmo (f 1959) er avdelingsoverlege ved Gastrokirurgisk avdeling, universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø. Han er også professor II ved Institutt for klinisk medisin, Norges arktiske universitet UiT, Tromsø