Jeg merker at jeg reserverer meg – nei, jeg har direkte motforestillinger mot – å begi meg inn i debatten om legers reservasjonsadgang. Motforestillinger mot å risikere å bli tillagt meninger i et vesentlig ordskifte som er blitt unødvendig polarisert.
For denne debatten dreier seg ikke om norsk abortlov, norske kvinners rettigheter eller norske legers rettigheter til å være fastleger med inntekt fra den norske stat. Dette er en del av en internasjonal debatt om legers etiske forpliktelser. I hvilken grad skal og bør leger ha mulighet – og plikt – til å anvende eget skjønn og egne verdier i sin praktisering av faget?
Å reservere seg betyr å ta forbehold, å være i tvil eller være usikker på noe. I motsetning til å godta noe reservasjonsløst. Det betyr ikke å være skråsikker eller fordømmende – verken i den ene eller andre retning.
