Det handler om et engasjement for arbeidsplassen man er en del av og et ønske om å være med å utvikle helsetjenestene.
Nylig så jeg filmen Butleren, en film om en av de mest avholdte butlerne i Det hvite hus. Filmen viser utviklingen i afro-amerikanernes kamp for frihet og likeverd fra femtitallet og frem til nå. Filmen gjorde sterkt inntrykk, særlig på grunn av tidsperspektivet: Den lange tiden det tok å få gjennomslag for åpenbare rettigheter. Dagen etter leste jeg i avisen at internasjonale forskere skal studere Norge for å forsøke å finne årsaker til at vi er et så bra land. Norge har toppet FNs Indeks for menneskelig utvikling, som måler livskvalitet i verdens land, fire år på rad. Kan det hende at det finnes noe her som andre land kan ta lærdom av? Jeg tror en av nøklene er at vi verdsetter likeverd høyt, og hvor en av følgende av det er en intensjon om demokratiske prosesser i arbeidslivet.
I Legeforeningen har det i høst vært valg av tillitsvalgte og ledere på sykehus, i kommunene, for faglige foreninger og yrkesforeninger. Noen er gjenvalgt, noen er nye. Andre er takket av og klare for nye oppgaver. Selv kom jeg inn i tillitsvalgtarbeidet tilfeldig og litt motvillig, og jeg har hørt mange tilsvarende historier: et noe skeptisk utgangspunkt som endrer seg til en klar følelse av at dette er viktig og meningsfylt. Det handler om et engasjement for arbeidsplassen man er en del av, og like mye handler det om et ønske om å være med på å utvikle helsetjenestene.
Også for norske arbeidstakere har arbeidet for sunne og gode arbeidsforhold, gjensidig tillit fremfor overstyring og gode, rettferdige løsninger vært lang. Den første loven om syketrygd kom i 1909. Åtte timers arbeidsdag og en uke ferie med lønn ble lovfestet i 1919, og ferien ble utvidet til tre uker i 1947. Først i 1972 fikk ansatte lovfestet rett til representasjon i styrer og bedriftsforsamlinger.
Mellom disse milepælene var det mange som jobbet jevnt og trutt og uten å gi opp. Fremdeles har det stor betydning at noen gjør dette, for å passe på, være med å utvikle positivt eller forhindre tilbakeskritt. Det kan være lett å tenke at vi har kommet så langt og at forholdene er så gode at det å drive med tillitsvalgtarbeid ikke lenger er nødvendig. Det stemmer ikke.
Legeforeningen møtes av og til med påstanden om at vi bare jobber for egne interesser. Det er en hersketeknikk. Hver gang jeg hører det tenker jeg at nå er vi på rett spor, og at det er akkurat like viktig som før at vi er her og kjemper for gode, åpne prosesser på arbeidsplassene, i omstillinger og reformer. Vi har eksempel etter eksempel på at tillitsvalgte har fremmet en sak, møtt mostand og motargumenter, men har opprettholdt arbeidet og til slutt vunnet frem.
Så lenge det er arbeidsgivere og arbeidstakere og så lenge det er myndigheter og befolkning, vil det være interessemotsetninger. Sånn må det være, og sånn sett kan en hevde at alle jobber for egne interesser. Og nettopp derfor trengs alle; for å diskutere, argumentere, være uenige og noen ganger kjempe hardt slik at resultatene til slutt kan bli så gode som mulig for så mange som mulig. Det er det som er positiv utvikling.
Så tusen takk alle tillitsvalgte! Dere gjør en fantastisk jobb. Dere er Legeforeningens bærebjelker og jeg er virkelig takknemlig for at dere har tatt på dere disse vervene.
