Per Vaagenes
Per Vaagenes døde 12. september etter lengre tids sykdom, 75 år gammel. Han var cand.med. fra Glasgow, Skottland, i 1963 og utførte turnustjeneste ved Fylkessykehuset i Molde og i Tingvoll kommune. Han spesialiserte seg tidlig i anestesiologi og hadde utdanningsstillinger i England, ved Vest-Agder sentralsykehus og Ullevål sykehus.
I en kortere periode var han overlege ved Vest-Agder sentralsykehus før han begynte ved Sentralsykehuset i Akershus i 1979. Der arbeidet han i 16 år, de siste tre årene som sjef for Anestesiavdelingen. Han jobbet også i ambulansetjenesten i Oslo og Akershus samt i luftambulansen. Han var flink til å undervise, både i teoretiske emner og i praktiske ferdigheter.
Per var en aktiv forsker innen fagområdet akuttmedisin, intensivmedisin og anestesiologi. Han publiserte en rekke studier i internasjonale forskningstidsskrifter. Han fikk H.M. Kongens gullmedalje i 1976. I perioden 1982 – 84 var han forskningsstipendiat hos Peter Safar i Pittsburgh og ble dr.med. i 1988 med avhandlingen Brain enzyme levels in cerebrospinal fluid after ischemic-anoxic brain insults.
Da han i 1995 kom til Forsvarets forskningsinstitutt, var han allerede en merittert forsker. De påfølgende årene var han en meget aktiv deltaker i en rekke studier, spesielt innen traumatologi og ekstrembelastninger. Ved siden av akuttmedisin var han særlig opptatt av god behandling av aksidentelle hypotermier og bruk av hypotermi i behandling av andre medisinske tilstander. Han satte opp egne dyremodeller for slike studier. Som forsker var han nysgjerrig og udogmatisk, alltid opptatt av å finne nye og bedre løsninger på gamle problemer og aldri fremmed for å ta i bruk nye metoder. Han sparte seg aldri og bevarte sitt engasjement like til det siste.
Som forsker hadde Per vyer, privat var han jordnær og beskjeden, alltid opptatt av sine medmenneskers ve og vel. Når han nå er borte, har vi ikke bare mistet en høyt skattet kollega og medarbeider, men også en nær venn.
Vi takker ham og lar våre varmeste tanker gå til hans kone, barn og barnebarn.
På vegne av kolleger og venner ved Forsvarets forskningsinstitutt og Akershus universitetssykehus
