Jeg skulle bli veterinær eller forstmann, valget falt på veterinær. Etter første studieår ble min lillebror skadet i en trafikkulykke. Da jeg besøkte ham på intensiv på Ullevål, slo det ned i meg at jeg skulle jobbe med mennesker. Jeg sluttet på studiet, returnerte til Ullevål og fikk jobb som «krisehjelp». Så fulgte et usannsynlig lærerikt år som pleier på «Førsteavdeling».
Den gang prustet de store «jernlungene» om natta med lungepasientene inni, andre lå i «vippeseng». Blodgasser ble tatt av en spesiallege, glassprøytene forseglet med flytende kvikksølv og båret som relikvier i pussbekken med is til mystiske laboratorier. Størst inntrykk gjorde sterke møter med tapre pasienter og familier. «Vipp-Ola» Olsen lå i sin «vippeseng» over 30 år etter permanente lammelser etter bulbær polio. Klart jeg ville bli lege!
Rett inn på andre året på medisin i Oslo med sterke lærere som Johan Torgersen i anatomi, Anton Hauge og Lars Walløe i fysiologi. Sommeren 1971, ferdig med pre-klinikken, fikk jeg jobb som legevikar på Åsgård sykehus i Tromsø.
Mest skjellsettende ble nok dette mitt møte med en landsdel «eg ikkje visste um». Menneskene, lyset og naturen brant seg fast. Jeg følte intenst at jeg var kommet hjem – som meg selv og som gryende fagperson. Her nord skal jeg leve livet mitt, bestemte jeg. Slik ble det.
Studieårene med radikalt politisk arbeid, i RV/Rødt styrket valget: Medisinsk solidaritet er en perfekt kombinasjon av fag og politikk, i nord som i det globale sør. Anestesiologien, akuttmedisinen og helsepolitikken har sammen med rause kolleger og generøse muligheter for medisinsk solidaritetsarbeid i krigs- og konfliktområder, konsolidert yrkesvalget. Å bli lege var ikke bare rett, det ble en avgjørende kilde til vekst, inspirasjon og et meningsfullt liv. Jeg har aldri angret.
Se videointervju her: http://legeforeningen.no/derfor
