Jeg har lest Hems to siste ledere med stor interesse. Jeg er enig med ham i mye av det han skriver, men synes likevel at han blir for ensidig i sin positive omtale av strenge opptakskrav til medisinstudiet og av et perfeksjonistisk yrkesideal. En av mine kliniske mentorer sa ofte til meg: "Du må ikke la det beste bli det godes fiende". Med dette visdomsord in mente skal jeg prøve å kommentere noen av Hems argumneter i forhold til yrkesutøvelse og opptak til medisinstudiet.

Et for perfeksjonistisk yrkesideal er etter min mening en riskofaktor for å utvikle depresjon/utbrenthet i utøvelsen av legegjerningen. Kontroll, mestring og belønning er viktige faktorer for å trives i jobben. En for stor grad av perfeksjonisme vil kunne stå i veien for disse gode opplevelsene, man blir for sjelden glad og tilfreds med egen yrkesutøvelse. Jeg har hatt flere kolleger i behandling i årenes løp, og mener ofte å ha sett disse trekkene hos deprimerte kolleger. Økte "effektivitetskrav" hos arbeidsgiver og høyere forekomst av negativ medieomtale er også betydelige risikofaktorer. I det kollegiale rom tror jeg derfor at vi bør øve oss mer på å tilgi og støtte - kanskje det kommer oss selv til gode en gang?

Jeg mener ellers at dagens opptakskrav til medisinstudiet bidrar til at vi for ensidig rekrutterer timide, ansvarsbevisste, tvangspregede og systemkonforme kvinner (og menn) til medisinstudiet. Dagens opptakskrav favoriserer jenter, fordi modningen av personligheten skjer raskere hos jenter enn gutter. Dessuten er det ofte slik at mennesker med kreative og dristige personlighetstrekk modnes seinere (vår personlighet er vanligvis ikke ferdig utviklet før 30-års alderen) enn de med "nevrotiske" (timiditet, ansvarsbevissthet, perfeksjonistiske m.v.) personlighetstrekk, og således ofte taper i dagens videregående skole, der flid og oppførsel belønnes høyere enn talent og evne til nytenkning. Personer med sistnevnte trekk er mangelvare innen vår yrkesgruppe: Vi er blitt en grå masse av småfeige, politisk korrekte, kjedelige og akk så lydige kolleger som marsjerer i takt til musikken fra helsebyråkratenes basuner. Dette er etter min mening det mest bekymringsverdige med dagens leger.