Jeg bestemte meg for å bli lege tidlig på barneskolen, jeg slukte bøker om Marie Curie, Pasteur og Svartedauden. Mens de andre elevene holdt på å spy, dissekerte jeg frosker i biologitimen for å se hvordan de så ut innvendig. Det er egentlig litt rart, for jeg kommer fra en familie blottet for medisinere og med svært lav terskel for å svime av ved synet av blod.
Planen var å bli kardiolog, men etter møtet med de minste pasientene var jeg solgt. Det er spesielt i kommunikasjonen med barn og unge jeg føler at jeg får brukt de beste sidene av meg selv. Pediatrien inneholder både akuttmedisin og indremedisinske problemstillinger. Det ble raskt klart at dette var spesialiteten for meg.
Etter noen år med nyfødtmedisin fikk jeg mitt første overlegevikariat på sosialpediatrisk seksjon ved OUS. Å jobbe for de mest utsatte barna som blir utsatt for vold og overgrep er både det beste og det vanskeligste jeg har gjort. Alt det vonde barna har opplevd treffer deg rett i hjerterota. Samtidig er det lite som kan måle seg med det å se at et barn får lyset tilbake i øynene fordi det har blitt sett og fått hjelp. Sosialpediatrien er et ungt fag med store muligheter for å drive nybrottsarbeid og fagutvikling. Det angår en stor del av barna og gir en unik mulighet for å forske på noe få andre har drevet med tidligere. Heldigvis virker det som om sykehusene nå gradvis erkjenner at det er like viktig å ha et godt tilbud til voldsutsatte barn som til barn med kreft eller hjertesykdom.
Den medisinske kunnskapen kommer til nytte i barneombudsrollen. Jeg står støtt selv om det stormer omkring meg. Selv om jeg stortrives i jobben, savner jeg akuttmottaket, den hvite frakken og pipene fra vaktcallingen. En gang lege – alltid lege!
