I Tidsskriftet nr. 21/2013 reiser Elling Ulvestad fortjenstfullt fagintern debatt om borreliose (1). Problemets kjerne er en stor gruppe mennesker som er helt eller delvis invalidisert av smerter, tretthet og ulike nevrologiske fenomener. Mange av dem mener å ha borreliose. Det første problemet er at vi ikke vet hvor mange som har borreliose, fordi vi ikke har godt nok diagnostisk verktøy. Neste utfordring er en tendens til at leger av forlegenhet definerer seg ut av ansvar for pasienter som invalidiseres av somatiske eller psykosomatiske lidelser. Det er viktig å snakke om dette. Vi må finne ordninger som gjør at disse ivaretas i det ordinære helsevesenet.
Forskningsresultater og diverse uttalelser har tilført emnet en uoversiktlig detaljrikdom som man kan snuble i, men som jeg ikke kan si har hjulpet meg som kliniker. Fra andre bakteriologiske sykdomsbilder vet vi f.eks. at diagnostikk som hviler på antistoffundersøkelser alene, er mangelfull. Ved borreliose har vi det tilleggsproblemet at det heller ikke finnes noen gullstandard å måle antistoffundersøkelse mot. Det nærmeste vi kommer, er klinisk påvisning av erythema migrans ved tidlig infeksjon. Antistofftestene forblir ofte negative, også om man etterundersøker pasienter som har gjennomgått erythema migrans. For alle som er kjent med det enorme potensialet for antigenvariasjon blant Borrelia spp, er dette egentlig som forventet: Det bør ikke være uventet at antigenhammen ikke alltid matcher våre tester. I tillegg til vanskene vi har med å stole på positive prøvesvar, har vi altså grunn til å være skeptisk overfor de negative i denne pasientgruppen: Vi trenger tilgang til agenspåvisning.
Siden de vanlige metodene for agenspåvisning – dyrking og molekylærbiologiske metoder – ikke vil kunne bli klinisk anvendbare på en lang stund, er det alternativer vi må håpe på. Skal vi finne et slikt alternativ, må vi først skaffe oss nytenkende hypoteser, og her har vi en ny utfordring: Vi er blitt for raske til å le av ny tenkning. Her er det faktisk bare samarbeidet og videreutviklet originalitet som kan hjelpe oss. Vår medisinske kultur bør fremelske, ikke håne folk med originale, men uferdige tanker.
Menneskelig invaliditet og lidelse slutter ikke å være medisinsk ansvar selv om vi ikke forstår sykdomsbildene. Selv om vi lever i den faktabaserte medisinens tidsalder, må vi som tidligere tiders leger også ta ansvar for pasientgrupper vi verken forstår eller kan helbrede. Frustrerte, lidende mennesker skal ikke møtes med avvisning, sinne eller forlegenhet. Når vår diagnostikk ikke er til hjelp, og dagens medikamenter ikke lenger har hensikt, er ikke tiden kommet for å avslutte all kontakt dersom pasientens invaliditet eller lidelse består. Da har tiden kommet for å blåse støvet av legerollene vi holder på å glemme: trøsteren, lindreren, forklareren, medvandreren – og den som støtter i møtet med et stivbeint byråkrati.
