Ut fra vinklingen vi har valgt for dette innlegget, definerer vi opiatavhengige som gruppen heroinbrukere (illegale rusmidler) og gruppen i legemiddelbasert behandling (LAR) som mottar opiatagonister i kontrollerte former. Vi anser en høy andel pasienter som mottar buprenorfin, suboxone eller metadon som opiatavhengige i en klinisk farmakologisk fortolkning av begrepet.
Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) baserer seg bl.a. på populasjonsanslag fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og tall fra LAR-registeret når de beregner dekningsgraden av LAR-behandling blant opiatmisbrukere i EØS-land.
Pasienter i legemiddelassistert behandling har en kontrollert fysiologisk avhengighet til foreskrevne opioidstoffer som metadon og buprenorfin, noe som vi vet er langt gunstigere enn illegal bruk av heroin og andre opioidstoffer. Den gunstige virkningen av LAR gjør at det i dag ikke anbefales å trappe ned LAR-behandling, selv om noen pasienter ønsker dette. Heri ligger et potensial for langtidsvirkende naltrekson: nedtrapping og overføring til assistert avhold fra opioider. Man kan tenke seg at opioidblokaden gir større trygghet mot tilbakefall og overdose enn et rent samtalebasert alternativ ville gjort. Dermed vil langtidsvirkende naltrekson kunne gjøre nedtrapping av opioidbehandlingen og opioidavhold til et realistisk prosjekt for flere enn i dag.
Til Joe Siri Ekgrens innlegg vil vi si at studien er godkjent av Statens legemiddelverk (SLV) og De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og på ingen måte i strid med Helsinki-deklarasjonen.
Pasientene randomiseres til suboxone (kjent behandling) eller naltrekson (utprøvende behandling) i tre måneder før de selv kan velge hvilken behandling de ønsker å motta i den ikke-randomiserte delen av studien.
