Jeg forstår ikke at Elling Ulvestad kan ha lest vårt innlegg på det vis han gir uttrykk for: «En slik vei pekes for så vidt også ut av Preben Aavitsland og medforfattere. Men for dem er medisinens faginterne utfordringer åpenbart av relativt underordnet betydning. Slik de ser det er medisinens borrelioseproblem skapt av fageksterne krefter og vil forsvinne med dem.» (1)
I vårt innlegg diskuteres ikke hvorvidt «borrelioseepidemien» er reell eller medieskapt. Vi skrev om vitenskapeligheten og forsvarligheten ved utredningen og behandlingen som alternative behandlere har gitt pasienter med mistenkt kronisk aktiv borreliose.
Jeg er gjerne ydmyk på «skolemedisinens» vegne. Dagens metoder er ufullkomne, og fremtiden vil bringe ny kunnskap. Men jeg tar for gitt at også Ulvestad mener man må over en terskel, med tanke på vitenskapelig tilnærming og forsvarlighet, i møtet med enkeltpasienter. Gitt det vi vet om biologenes diagnostikk og praksisen ved Norsk Borreliosesenter – hvordan skal helsemyndigheter og fagmiljø møte dette, om ikke med en «steil front»?
Ulvestad avslutter med at «jeg tror neppe vi når dit ved å stikke hodet i sanden og insistere på at jorden er flat.» Enig – men hvem har foreslått å stikke hodet i sanden? Den rådende faglige oppfatningen er at problemstillingen kronisk aktiv borreliose bør utforskes med vitenskapelige undersøkelser, ikke ut fra fastlåste fordommer. Borreliosedebatten preges ikke av manglende undring hos «skolemedisinerne», men av at de «alternative» allerede har bestemt seg for hva som er sant.
Biologene Mysterud & Laane hevder at de har funnet en mikroskopimetode for påvisning av borreliose – uten verken å beskrive pasientmaterialet sitt eller sammenlikne med andre metoder for verifisering av at det faktisk er borreliabakterier de ser. Lege Luneng kan gjerne forfekte ydmykhet, men har satt tusenvis av pasienter på kostbar og potensielt farlig antibiotikabehandling. Til tross for at leger med mer fagspesifikk erfaring har gitt dem annen diagnose og bestrider hans metoder. Hvor skråsikkert er ikke det?
For meg som nevrolog er det en del av hverdagen å møte pasienter med sykdomsbilder vi ikke forstår. Det er en selvfølge at disse må møtes med samme respekt som alle andre pasienter, symptomlindring og åpenhet med tanke på mulige årsaker. Det er ikke alltid så greit å måtte svare en fortvilt pasient at «jeg vet ikke». Men dersom man faktisk ikke vet, er det likevel bedre å være ærlig enn å lansere en forklaring man ikke har dekning for.
