Det er moro at Erlend Hem (1), Kjell Gisholt (2) og andre lesere av Tidsskriftet interesserer seg for syntaktiske petitesser, og det tema Gisholt lufter, er sannelig ikke barnemat – om vi forsøker å dykke ned i materien. «Eva fant legen liggende i sin seng» er strukturelt tvetydig, det innser alle. Enten er det Eva, eller også er det legen som ligger i sengen. Tvetydigheten oppløses hvis vi bytter ut det refleksive pronomen og setter «hennes». Da vil Eva få seg en overraskelse: «Eva fant legen liggende i hennes seng.» Legen hadde altså krabbet opp i sengen hennes.
Så spør Gisholt: Sett at legen var en kvinne! (2). Erlend Hem er enig i at det da blir tvetydig (3). Men det gjør intet fra eller til, for «Eva fant (den kvinnelige) legen liggende i hennes seng» betyr at det er tale om Evas seng.
Mens ytringen «Eva fant (den kvinnelige) legen liggende i sin seng» fremdeles blir tvetydig. Grammatikere har lenge gnidd sin panne mot dette problemet, og normativt anbefaler jeg den regel som sier at refleksivet bør referere til det nærmeste subjekt. Det nærmeste subjekt er i vårt tilfelle «(den kvinnelige) legen», og et refleksivt pronomen bør referere til dette nærmeste subjekt. Vi lar altså «Eva fant (den kvinnelige) legen liggende i sin seng» innebære at legen ligger i sin egen seng.
