Kollega Ulvestad treffer spikeren på hodet i Tidsskriftet nr. 21/2013 når han påpeker at «myndighetene [har] vært mer tilbøyelige til å løse striden gjennom tvang, instruksjon og tilbakekalling av enkelte legers autorisasjon. Men dette fører ikke kunnskapsfronten videre. I stedet bør striden søkes løst gjennom økt og omforent forskningsinnsats» (1).
Å hevde at skillet går mellom «skolemedisinen» og de «alternative» er kanskje for enkelt, og neppe en fruktbar dikotomi. Det hersker ikke noen monolittisk enighet blant leger om tilnærmingen til forekomst, diagnostikk og behandling av pasienter med mulig kronisk borreliose – og vi skolemedisinere fordeler oss i et kontinuum fra skråsikkerhet til nysgjerrighet.
Utforskningen av det humane mikrobiom, herunder det intracellulære mikrobiom, er i sin spede begynnelse, og vi gjør klokt i å legge til side faglige basuner og bannbuller, slik at vi kan nærme oss dette spennende feltet med undring og nysgjerrighet.
