Ulvestad mener at «de alternative» i borreliosestriden «aksepterer vitenskapens førende premisser» og danner «vitenskapens fortropp» (1). De følgende eksemplene viser at han tar feil:
To pensjonerte biologiprofessorer utsteder diagnosen borreliose basert på en egenutviklet metode for mikroskopi av blod (2). De har imidlertid ikke validert metoden eller undersøkt friske kontrollpersoner. Deres begrunnelse er oppsiktsvekkende (3): «Det tar mye tid, og vi kan ikke begynne å sende friske folk til fastlegen for å ta blodprøver. Vi mener at det ikke er nødvendig å bruke kontroller for et rent teknisk prosjekt, som dreier seg om å utvikle en metodikk.» Helsetilsynet har nå innledet tilsyn med de to for mulig brudd på helseforskningsloven.
Helsetilsynet fratok nylig en lege autorisasjonen (4) fordi han etter en advarsel fortsatte med uforsvarlig diagnostikk og behandling av påstått «kronisk aktiv borreliose». Denne diagnosen ga han også til pasienter som allerede var blitt utredet og diagnostisert med annen sykdom ved nevrologisk avdeling ved universitetssykehus. Legen benyttet mikrobiologiske tester som Ulvestad kaller «ubrukelige» og agerte dermed, etter Ulvestads beskrivelse, uvitenskapelig. Videre behandlet legen dem som ved hjelp av disse testene fikk diagnosen «kronisk aktiv borreliose», med urter eller med langvarige antibiotikakurer. Iallfall det siste er det gode holdepunkter for å betrakte som nytteløst – selv ved sikre tegn på gjennomgått borreliose (5). I tillegg påfører slik behandling betydelig risiko både for pasienten selv og for resistensutvikling. Legen skal ha behandlet over 2 000 pasienter og hevdet å ha svært gode resultater, men ingen av pasientene var inkludert i noe forskningsprosjekt, og ingen resultater er publisert.
At dagens serologiske tester ikke har 100 % sensitivitet er nøye drøftet av landets medisinsk-mikrobiologiske fagmiljø (6), og omtalt i en rekke nyere retningslinjer, se oversikt (7). Dette er en utfordring som leger i klinisk virksomhet er vel kjent med også når det gjelder andre sykdommer. Bedre sykdomsforståelse, anamnese og klinisk undersøkelse er også viktig.
Vi som tilbyr helsetjenester til denne pasientgruppen har både ansvar for, og interesse av, å bringe kunnskapsfronten videre. Det virker imidlertid søkt når Ulvestad mener at borreliosestriden og Helsetilsynets tiltak vanskeliggjør forskningen. De siste årene har jo forskningen om borreliose økt betydelig her i landet, og Helsetilsynet har gjort jobben sin ved å beskytte pasientene mot uforsvarlig legepraksis.
