Kurt Hanevik og medarbeidere beskriver en pasient med diaré forårsaket av trematoden Heterophyes heterophyes. Sannsynligvis ble kvinnen smittet etter inntak av sushi på ferietur til et nordafrikansk land. Heterophyes heterophyes er vanlig forekommende i blant annet Egypt og ellers i Midtøsten og i deler av Asia, men påvises sjelden utenfor endemiske områder.
Smitte til mennesker skjer gjennom inntak av ferskvanns- og brakkvannsfisk som ikke er tilstrekkelig varmebehandlet. De fleste som smittes får ingen symptomer. Diagnosen stilles ved mikroskopi av feces, men eggene er ofte få og vanskelige å skille fra andre humanpatogene ikter, og morfologisk artsbestemmelse er kun mulig ved funn av voksne parasitter (1). Det er beskrevet store lokale forskjeller i prevalens. Prevalensen avhenger blant annet av lokal utbredelse av mellomverter samt lokale matvaner og hygieniske forhold (1, 2). En nøyaktig reiseanamnese og kunnskap om lokal forekomst kan dermed være av stor betydning for å kunne stille riktig diagnose (3).
I de senere år har man på verdensbasis observert en generell økning i zoonoser overført fra fisk, og trolig er det store mørketall (2). Flere forhold nevnes som mulige forklaringer, blant annet endringer i klima, demografiske endringer, internasjonal handel med fisk og fiskeprodukter og økt konsum av rå fisk også i land der man ikke har tradisjoner for slike matretter (1, 4). Globaliseringen øker, og i Norge er det stadig flere som reiser på ferie til eksotiske steder i Afrika og Asia. Samtidig innlemmes retter som carpaccio, sushi og sashimi i norske matvaner. Selv om sykdommen heterophyiasis neppe blir noe stort helseproblem i Norge, er det mulig vi vil se en økning av parasittære tarmsykdommer også her hjemme.
Mikroskopisk identifikasjon av parasitter i feces er en ressurskrevende analyse, og korrekt diagnostikk krever øvelse og erfaring. Denne kompetansen kan det være krevende å opprettholde ved mange laboratorier, i og med at dette er tilstander man sjelden ser. I denne sykehistorien var det initialt en noe uklar relasjon til reiseanamnese, men det ble etter hvert utført en parasittundersøkelse som raskt ledet frem til riktig diagnose, behandling og helbredelse av pasienten. Dette er en påminnelse om at parasittundersøkelse kan være relevant ved langvarig diaré, men illustrerer også viktigheten av at laboratoriene har høy kompetanse på parasittdiagnostikk og er forberedt på nye diagnostiske utfordringer.
Forfatterne poengterer også viktigheten av riktig seleksjon av hvilke prøver som skal undersøkes. Parasittundersøkelse rekvireres som oftest etter reiser til tropiske land og etter at de vanligste årsakene til diaré er utelukket. En reise kan ligge langt tilbake i tid og symptomene kan være vage og ukarakteristiske. Nøkkelen kan ligge i en grundig anamnese der man får klarhet i tidslinjen. Denne informasjonen må videreformidles til laboratoriet.
Det er neppe hensiktsmessig at fecesprøver fra alle pasienter med langvarig diaré undersøkes for parasitter. Det har heller ikke laboratoriene kapasitet til. Når skal man prioritere å gjøre ressurskrevende undersøkelser? Feltet for kliniske opplysninger på rekvisisjonen er kilden til kommunikasjon med laboratoriet – bruk det aktivt! Parasittundersøkelser og andre spesialanalyser kan, som i dette tilfellet, være avgjørende for riktig diagnose og behandling, mens ressurskrevende analyser som blir gjort unødig, bidrar til å forlenge svartiden for andre prøver.
