Måling av miljøgifter i silikonproteser kan brukes som mål for eksponering for miljøfarlige stoffer. Dette viser en norsk pilotstudie.
Illustrasjonsfoto NTB scanpix
Forskere fra Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) har i samarbeid med Colosseumklinikken undersøkt om konsentrasjonen av miljøgifter i brukte silikonproteser kan være et godt mål for mengde miljøgifter i kroppen.
Vi målte konsentrasjonen av miljøgiftene polyklorerte bifenyler (PCB), klorerte pesticider (bl.a. DDT) og bromerte difenyletere (BDE) i proteser fjernet fra 22 pasienter ved Colosseumklinikken i Oslo. Etter primær proteseinnsetting vil konsentrasjonen av disse hydrofobe, ikke-ioniserte forbindelsene i protesene gradvis nå en likevekt med nivåene i kroppen. Publiserte verdier for lipid-silikon-distribusjonskoeffisienter for PCB ble brukt for å omregne våre data fra gram silikon til gram lipid. Verdiene målt i silikonprotesene var i samsvar med Folkehelseinstituttets målinger av miljøgiftkonsentrasjoner i melk og i serum fra norske kvinner de siste ti årene. Den relative mediane forskjellen mellom miljøgiftkonsentrasjonene i de to protesene fra samme pasient var 24 % (absolutt median deviasjon 18). Dette tyder på at konsentrasjonene av kjemikaliene er i likevekt i hele kroppen. Vi fant også signifikant økning av miljøgifter i protesene med pasientens økende alder. Dette stemmer overens med funn i andre studier av den norske befolkningen.
Denne studien tyder på at brukte silikonproteser kan benyttes for å måle den enkeltes eksponering for miljøgifter. Metoden åpner for screening av nye og ukjente hydrofobe kjemikalier som akkumuleres i mennesker. Tilgjengeligheten av proteser som et biprodukt fra kosmetisk kirurgi er økende og verdensomspennende. I stedet for å behandle verdifull informasjon som avfall, burde man initiere registrering og lagring.
