Det surgjørende midlet acetazolamid har i mange år vært sporadisk brukt ved respirasjonssvikt kombinert med metabolsk alkalose. En ny norsk studie støtter en slik praksis.
Respirasjonssvikt er av og til ledsaget av metabolsk alkalose. Den vanligste årsaken er bruk av slyngediuretika. CO₂-retensjon gir respiratorisk acidose. Lavt pH-nivå er med på å stimulere respirasjonen, og teoretisk mister man denne nyttige stimuleringen når en metabolsk alkalose samtidig er til stede og dermed gir en pseudonormal pH-verdi. Derfor har man ved noen sykehusavdelinger i slike tilfeller praktisert korttidsbruk av acetazolamid, et surgjørende diuretisk middel. Det har imidlertid ikke vært sikker kunnskap bak en slik praksis.
Vi har gjennomført en dobbeltblind, placebokontrollert, randomisert studie av acetazolamid som tillegg til øvrig behandling hos pasienter innlagt med akutt forverring av respirasjonssvikt (definert som pO₂(a) ≤ 8 kPa) kombinert med metabolsk alkalose (definert som baseoverskudd ≥ 8 mmol/l) (1). Primært endepunkt var pO₂(a). Studien ble utført fullt integrert i regulært klinisk arbeid og med et meget beskjedent budsjett.
70 pasienter ble randomisert. Etter fem døgns behandling var pO₂(a) steget med gjennomsnittlig 1,41 kPa i acetazolamidgruppen og 0,81 kPa i placebogruppen. Justert for verdiene ved oppstart fant vi en statistisk signifikant gjennomsnittsdifferanse på 0,55 kPa (95 % KI 0,03 – 1,06).
I den tiden studien har pågått, er ikke-invasiv ventilasjonsstøtte blitt mer vanlig ved akutt forverring av respirasjonen. Imidlertid er ikke-invasiv ventilasjonsstøtte ikke alltid egnet eller mulig. Vår studie indikerer at hvis pasienten i tillegg har en metabolsk alkalose, kan korttidsbehandling med acetazolamid være nyttig.
