Slørdal & Spigset antyder at jeg fornekter en habilitetskonflikt når jeg forfekter en mer liberal holdning til bruk av østrogen/substitusjonsbehandling (hormone replacement therapy, HRT) hos yngre postmenopausale kvinner (1). Bakgrunnen er at de har funnet en erklæring fra meg som innebærer at jeg mottar (nåtid) honorarer eller tilskudd til deltakelse på kongresser fra produsenter av midler til substitusjonsbehandling/østrogen.
Jeg takker for å ha blitt gjort oppmerksom på at «have received» i min habilitetserklæring til dette tidsskriftet sjablongmessig er blitt til «receiving» under trykkingen. Jeg har for øvrig kun vært medlem av «advisory board» for Amgen. Beklageligvis har jeg oversett disse vesentlige endringene, som ikke skiller mellom tidligere og nåværende oppdrag. Det gleder meg naturligvis at mitt bidrag (som omhandlet kalsium og vitamin D ved osteoporose) til denne artikkelen er blitt studert og lest så nøye.
La meg utdype min bakgrunn for å angi «ingen interessekonflikt» i forbindelse med det aktuelle innlegget (1). Tre av de firmaene som står på min liste over tidligere oppdragsgivere, produserer østrogenpreparater som benyttes av postmenopausale kvinner i Norge. Jeg holdt honorerte foredrag om osteoporosepatofysiologi og beintetthetsmåling i 1999 i regi av Novo Nordisk, i 2001 i regi av Pfizer og har mottatt sponsing til kongressdeltakelse fra Novartis – sist i 2006. De sist tre år har jeg kun hatt honorerte oppdrag fra Amgen (og deres samarbeidspartner om denosumab, GSK), som meg bekjent ikke har midler til substitusjonsbehandling på sin preparatliste.
Mitt engasjement vedrørende østrogenbruk er angitt i mitt opprinnelige innlegg og har altså skiftet fra en negativ holdning i 2003 – 06 til en mer liberal innstilling til bruken hos yngre postmenopausale kvinner de senere år. Jeg har faktisk aldri holdt foredrag om østrogen/substitusjonsbehandlingsmidler unntatt i 1990 (SINTEF-konferansen).
Ved siden av et antydet konspiratorisk element har imidlertid Slørdal & Spigsets innlegg også en prinsipiell side som de behendig unnlater å ta opp: Når opphører en habilitetskonflikt? Er sju år nok? Eller må det være ti år? Er man inhabil når man tar stilling til ny kunnskap som går i favør av tidligere oppdragsgivere (og som man ikke lenger har oppdrag for)? Hvor perifert og lite må et oppdrag være for at man skal unngå senere å havne i en habilitetskonflikt om andre emner? Jeg har forståelse for at jurister har ulike oppfatninger og bruker lang tid på slike overveielser. Jeg regner naturligvis ikke med at Slørdal & Spigsets innlegg er et forsøk på å stoppe en ny østrogendebatt ved å desavuere noen debattanter.
