Jeg har med stor interesse lest Erlend Hems innlegg Emeritus, emerita – eller rett og slett pensjonert? (1). Det er kanskje riktig at «emeritustittelen er ubeskyttet i Norge», men «professor emeritus» er det ikke.
I forbindelse med arbeidet med jubileumsboken for Norsk kirurgisk forening (www.surgery-in-norway.no) forela jeg spørsmålet for Universitetet i Oslo, og fikk da følgende svar på e-post 2.5.2012:
«Professortittelen er vernet iht. universitets- og høgskolelovens § 6-7, og den som har hatt stilling med slik vernet tittel i minst ti år, eller som etter kortere tjenestetid blir pensjonert fra slik stilling, har etter lovbestemmelsen rett til å bruke tittelen. Det gjøres ikke forskjell på professor I og II.»
Jeg synes man bør presentere seg, og omtale andre, med den tittel som er mest relevant i den aktuelle sammenhengen. Selv bruker jeg nesten aldri annet enn «pensjonist», «pensjonert lege» eller «pensjonert kirurg».
Selv om tittelen «professor emeritus dr. med.» er relevant i den sammenheng jeg nå skriver, vil den trolig være uforståelig for mange i de fleste sammenhenger og misvisende for dem som forstår den: Jeg var professor II i propedeutisk medisin ved Kirurgisk avdeling, Odontologisk institutt, Universitetet i Oslo i 3 1/2 år frem til pensjonering, men føler ingen identitet knyttet til denne tittelen, eller «sjeflege» eller «fagdirektør» som var titlene i hovedstillingen i den aktuelle perioden.
«Tidligere kirurg» synes jeg lyder bedre enn «pensjonert kirurg», men de to begrepene har for meg forskjellig betydning. Det er vel riktig å bruke den tittelen man har og eventuelt legge til «tidligere kirurg» før man blir pensjonist, men «pensjonert kirurg» etter det.
