Jeg er enig med Erlend Hem, som i Tidsskriftet nr. 22/2013 skriver at vi trenger å hige etter det perfekte på en del områder (1). Det kan være i yrket vårt eller en hobby. Det er vanskelig å tenke seg at Magnus Karlsen ville blitt verdensmester i sjakk uten en stor grad av perfeksjonisme, innen sjakk vel å merke. Vi hører historier fra hans familie om at han glemmer bursdager og ikke greier å huske tre ting han skal handle. Perfeksjonismen hans er altså selektiv.
Her er vi etter min mening ved sakens kjerne. På mine kurs møter jeg dem som ønsker å oppnå perfeksjonisme på altfor mange områder av livene sine, også leger. De fleste er ikke engang klar over at det er dette de gjør. De trenger dermed å lære seg andre metoder for å møte sine egne og andres krav om standard, hvorav egne krav vanligvis er de strengeste.
Så ja, vi trenger høye standarder på en del områder. Men det er lett å bli syk hvis disse områdene blir for omfattende og for mange. Det er ingen tjent med, derfor er det viktig å balansere perfeksjonisme slik at det blir en god egenskap istedenfor noe som utmatter deg.
