Torben Wisborg skriver at hans forfattergruppe ga opp å få publisert en studie i Tidsskriftet «etter tre forsøk på å tilfredsstille kravene fra redaksjonen til personvern». Han spør samtidig om Tidsskriftet opererer med «doble standarder» og viser til en artikkel med et bilde fra Nepal, der det ikke er opplyst om samtykke (1).
Det er riktig at Tidsskriftet stiller strenge krav til personvern og pasientsamtykke. Praksis er strammet inn de senere årene. Dette skyldes blant annet den store utbredelsen artikler i Tidsskriftet får ettersom de er fritt tilgjengelig i fulltekst via internett (2, 3), mange av dem også på engelsk. Tidsskriftets praksis for anonymisering og informert samtykke (4) er i tråd med internasjonale retningslinjer (5, 6).
Pasientsamtykke er i dag blitt en selvfølge ved publisering av kasuistikker. Men pasienter kan også gjenkjennes i beskrivelser av pasientmaterialer (3, 7). Som hovedregel skal samtykke til publisering innhentes hvis noen, inkludert pasienten selv, kan kjenne pasienten igjen (3).
Det er ikke lenge siden en pasient kjente seg selv igjen i presentasjonen av et større pasientmateriale i Tidsskriftet (7). Pasienten hadde også funnet prøvesvar som vedkommende ikke var kjent med fra før. Pasientene i studien hadde samtykket til å delta, men det er noe annet enn å samtykke til publisering (3, 5, 7). Saken var en påminnelse for oss (7).
Wisborg anerkjenner at «forsiktighet er betimelig og påkrevet», men mener den strenge linjen av og til er «rent puritansk». Vi er glade for slike diskusjoner – dette er ingen lett balansegang. Man kan alltid diskutere hva som er gjenkjennelig, og hvilke opplysninger som kan gis uten samtykke, og vi vurderer derfor dette i hvert enkelt manus. Når det gjelder bildet fra Nepal, forelå et samtykke, men ikke på fastsatt skjema. Det ble funnet tilstrekkelig i dette tilfellet.
