I Tidsskriftet nr. 22/2013 refereres det til en fersk dom i Høyesterett der det ble bestemt at assistentleger er praksisarbeidere, med andre ord lærlinger (1). Motparten erklærte visstnok i retten at assistentlegene er «ansatt mer for sitt utdanningsbehov enn fordi sykehusene trenger arbeidskraft» (2). En ganske underlig påstand, men hvis vi godtar det premisset, får det følger.
Assistentleger har rett til månedlig veiledning, fire timer fordypning per uke, individuell utdanningsplan, to timer internundervisning per uke og fri for å ta nødvendige kurs. Blant annet. Alle som har jobbet på sykehus, vet at det kan være svært vanskelig å få til dette på en travel avdeling – da blir det mer enn synlig at «behovet for vår arbeidskraft» er til stede. Det er enda vanskeligere å få disse rettighetene hvis man har et kortsiktig vikariat.
Hvis vi skulle sette hardt mot hardt, kan alle assistentleger med loven i hånd forlange å få oppfylt alle disse kravene og at avdelingens behov for assistentlegens arbeidskraft kun unntaksvis kan settes foran legens rettigheter som utdanningskandidat. Hvis dette ikke går, må vi før eller siden føre en slik sak for retten, forhåpentlig med Legeforeningen som partshjelp.
Jeg vil tro dette vil gi mange avdelingsoverleger intens kronisk hodepine og store logistiske utfordringer og synliggjøre for arbeidsgiver og Høyesterett at uten assistentleger stopper Norge.
