Artikkelen Legers private henvisningspraksis presenteres i sjangeren Medisinsk etikk og fremstår som en uttalelse fra Rådet for legeetikk (1). Da må det tas på alvor, og en kommentar er påkrevet.

Innføringen av fastlegeordningen har nesten umerkelig medført en glidning mot den oppfatning at all primær legevirksomhet egentlig bør ivaretas av fastleger. Dette er nok fra enkelte hold, med påberopelse av «prinsipielle» grunner, også ansett som en ønskelig utvikling.

Imidlertid finnes det fremdeles leger utenfor fastlegesystemet. Jeg tenker ikke her på fulltidsarbeidende leger ved private legesentre. Ingen trekker vel i tvil deres naturlige plass i primærhelsetjenesten. Men det finnes også andre. Sykehusleger og leger i administrative fulltidsstillinger kan ha en begrenset privatpraksis. Pensjonerte leger kan ha litt praksis overfor «gamle» pasienter. Og så hender det jo at egen familie og bekjente - og for den saks skyld en selv - kan trenge en hjelpende hånd.

Jeg medgir at det har forekommet at jeg, uten å være fastlege, har benyttet meg av min rett som lege til å henvise til ulike spesialisthelsetjenester når indikasjon forelå, både i den tid jeg selv var i arbeid som sykehuslege, og senere som pensjonist, noe som jeg oppfatter at Hytten betegner som at jeg har «utnyttet min posisjon». Jeg har endog i enkelte tilfeller henvist meg selv eller en av mine nærmeste. Men jeg har her, som ellers i min legevirksomhet, fulgt etikkreglene med skriftlige henvisninger mv., og har selvfølgelig også respektert mottakers prioriteringer og ventet på tur når det var ventetid.

Det er heller ikke utenkelig at man i enkelte tilfeller kan gjøre litt nytte for seg med en «second opinion» overfor pasienter som av en eller annen grunn er kommet diagnostisk eller terapeutisk litt skjevt ut hos sin fastlege - det forekommer en gang iblant.

Selvfølgelig kan leger i noen tilfeller ha benyttet sin posisjon til å finne snarveier og «snike i køen» for seg selv eller sine pasienter. Dette skal man slå ned på, og ansvaret ligger særlig på dem som mottar og vurderer henvisningene. Men man bør ikke for dette formål forsøke å mistenkeliggjøre enhver praksis fra leger utenfor «systemet».

Jeg tar bestemt avstand fra Etikkrådets insinuasjoner om at undertegnedes og andre kollegers privatpraksis innebærer å «høste uberettiget fordel i helsevesenet med risiko for bruk av overflødige og kostbare metoder» (1). Det tilligger ikke Etikkrådet å uttale seg om hvilke leger som ikke kan eller bør behandle og eventuelt henvise pasienter. Dette reguleres ikke i etikkreglene, men i lov og regelverk.

Jeg mener at Etikkrådet i dette tilfellet har gått ut over sitt mandat og sin kompetanse.

Litteratur

1. Hytten K. Legers private henvisningspraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 435.