Carl-Ivar Dahl
Vår venn og kollega Carl-Ivar Dahl døde fredfullt 27. oktober 2013 i sitt hjem, omgitt av sine nærmeste. Han ble henimot 82 år.
Etter medisinstudiet spesialiserte han seg i psykiatri og fikk bred erfaring fra Tromsø, Modum Bad, Dikemark og praksis i Oslo. Etter psykoanalytisk utdanning ble han i1972 deltaker i en forskningsgruppe ved Universitetets psykiatriske institutt i Oslo, initiert av Leo Eitinger. Med deltakelse av ledende psykoterapiforskere, Peter Sifneos fra Harvard og David Malan fra Tavistock, dokumenterte gruppen betydelig effekt av en kortvarig innsiktspreget samtaleterapi. Det ble vist at spesifikke utvalgskriterier bedre enn diagnose identifiserte pasienter som nyttiggjorde seg denne terapien. Behandlingen hjalp, men hva var det i samtalene som var mest avgjørende?
Carl-Ivar Dahl viet seg dette mest utfordrende spørsmål i psykoterapiforskningen. Han bidro dermed til at det psykiatriske forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo nå befinner seg i den internasjonale forskningsfront på dette området. Ved Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo (1990 – 2004) kom hans humanistiske holdning til sin fulle rett. Hans evne til å lytte og forstå dem som hadde opplevd den grusomste tortur var enestående, og han var til uvurderlig hjelp for mange pasienter. Gjennom veiledning, undervisning og forskning grunnla han en unik tradisjon i behandling av alvorlig traumatiserte. Høy faglig kompetanse kombinert med menneskelig innlevelsesevne var det bærende i arbeidet med de mest sårbare områder i sjelelivet hos psykisk traumatiserte. Han viste hvordan og hvorfor psykoterapi er viktig også for de alvorligst rammede.
I sitt arbeid i 1970-årene og utover, som medlem av Psykoterapiutvalget i Norsk psykiatrisk forening og senere også som lærer ved Institutt for psykoterapi og ved Norsk Psykoanalytisk Institutt, ble han gjennom sin undervisning og veiledning en viktig faglig instans for utvikling av psykoterapiveiledningen i den psykiatriske spesialistutdanningen og kvalifisering av psykoterapiveiledere.
Carl-Ivar prioriterte alltid tid til kliniske oppgaver med behandling av pasienter samt undervisning og veiledning av yngre kolleger fremfor byråkratiske og administrative oppgaver.
Han var det man kan kalle et tvers igjennom fint menneske. Han var klok og ble en inspirator for mange til å ta på seg de vanskeligste behandlingsoppgaver.
Vi vil savne ham som venn og kollega og sørger med Sol og familien.
