Jeg er født og oppvokst i Eritrea. I 1979, 20 år gammel, kom jeg til Sverige der jeg søkte om politisk asyl. Da jeg skulle forlate Eritrea som jeg valgte å gjøre på grunn av krigssituasjonen og den generelle politiske situasjonen, var det få veier man kunne reise ut av landet. Jeg kom til et geriljaområde og bodde derfor i en flyktningleir en kort periode. I leiren var det en lege som var utdannet i USA og som hadde reist tilbake til Eritrea for å delta i kampen for landets selvstendighet. Legen hadde svært mange pasienter fordi det var få leger der, og han var særlig opptatt av helsesituasjonen for kvinner og barn i denne leiren.
En dag skulle han hjelpe til i forbindelse med en vanskelig forløsning, der han sto overfor en situasjon hvor de på grunn av manglende utstyr, var tvunget til å redde kvinnen/moren på bekostning av barnet. Legen var trist og frustrert over situasjonen. Jeg så hvor hengiven han var og hvilket utrolig effektivt arbeid han utførte med få hjelpemidler, men med veldig gode resultater. Denne sterke opplevelsen inspirerte meg til å bli lege, og jeg ville egentlig bli gynekolog.
Etter å ha fullført medisinstudiene ved Karolinska Institutet, jobbet jeg en periode innenfor rus- og psykiatrifeltet. En flott og kunnskapsrik klinikksjef inspirerte meg slik at tanken om å bli gynekolog vek til side, til fordel for psykiatrien. Jeg spesialiserte meg da i psykiatri.
Jeg trives svært godt i min jobb som psykiater ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Jeg bruker alle sider av min utdanning i jobben i møter med mennesker med ulike traumer. Legeyrket har gitt meg mye, og jeg stortrives!
Se videointervju her:http://legeforeningen.no/derfor
