Min oppvekst var lite preget av akademisk innflytelse, men av samfunnsengasjerte og politisk aktive formødre. Både mor og mormor var meningssterke og taleføre kvinner som i liv og levnet formidlet at alle mennesker er like mye verdt og fortjener like muligheter. Samfunnet ga meg muligheten, og det var selvsagt at jeg skulle ta høyere utdanning. I 12-årsalderen bestemte jeg meg for å bli lege. Det var et yrke jeg kjente til, og jeg ønsket å utgjøre en forskjell for andre mennesker.
Jeg var minst like interessert i folks liv som i deres sykdommer, og i studietiden var målet å bli allmennlege. Sykehusturnus var interessant og spennende, men jeg hørte ikke helt hjemme der. Allmennmedisinen derimot var enda flottere enn jeg hadde tenkt! Møtene med mennesker av alle slag, aldre og med ulike utfordringer, ga læring og nye perspektiver til livet hver dag. Jeg opplevde å utgjøre en forskjell.
Som bydelslege ble samfunnsmedisinske problemstillinger etter hvert en naturlig del av det hele, og til inspirasjon for et politisk menneske. Etter en periode som politisk rådgiver i Planleggings- og samordningsdepartementet, ønsket jeg å bruke faget og engasjementet mitt på en annen måte. I Statens helsetilsyn fant jeg alt jeg ønsket! Et sterkt, godt og kompetent tverrfaglig miljø nær det politiske liv og forvaltningen forøvrig, og som har et viktig samfunnsoppdrag. Her bruker jeg min medisinske fagkompetanse i stimulerende samarbeid med andre profesjoner og kolleger som har annen erfaringsbakgrunn.
Tilsyn er et lite bidrag for å sikre at alle pasienter får trygge og gode tjenester. Forutsetningen for at tilsynet skal utgjøre en merverdi er imidlertid god faglighet, og leger i tilsynet utgjør en forskjell!
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
