I nr. 1/2014 gir Tidsskriftet rom til kategorien «anonym», et rom for en som faller utenfor de snevre rammer (1). Dette er bra. For litt over et år siden fikk en annen anonym person spalteplass til å beskrive narsissistenes herjinger (2). Nå får vi høre om den nyutdannede som får håpet lagt i grus om en fremtid med sin utdanning. Stoppet av fordommer og kastet ut i kampen blant alle de andre for å finne en vei. En alvorlig psykologisk lidelse kom i veien, og denne antakelig unge person behøver noe som er mellom administrative forenklinger. Det handler om interesse og fantasi for å forsøke noe for en som kan hende kunne komme videre.
Vi får vite at han har atskillig å støtte seg til når han ber om å få hospitere, men altså til nå er blitt stoppet av fordommer. Det er lite som skal til. En interessert lege som veileder, en avdeling som er romslig nok, nært samarbeid med dem som har hjulpet så langt – og penger som synes tilgjengelige fra Nav. Det kan lykkes eller det kan mislykkes. Om det ikke går bra, så er det erfaring som kan gjøres tydelig og dermed bli fremgang. Er det rom for disse som behøver noe utenfor kategoriene og det praktisk velsmurte og aller helst enkle? Hvis ikke, bør vi vel være varsomme med forstavelsen «human» i mer enn en sammenheng.
