Torgeir Bruun Wyller belyser i en kronikk i Tidsskriftet nr. 3/2014 en problemstilling som vi kommer til å møte mange ganger i fremtiden (1). Men etter min mening er det største problemet kostnaden for nye medisiner. Hele diskusjonen hadde vært unødvendig hvis medisinen hadde kostet atskillig mindre. Hvorfor koster ipimilumab så mye? Det er trolig ikke billig å produsere dette. Men jeg tviler på at den eller andre medisiner kun er så dyr fordi produksjonskostnadene er høye.
I de siste årene har kunnskapen om cellefunksjoner (og deres forandringer ved utvikling av kreft) eksplodert. Dette førte til innføring av nye substanser som kan bremse kreft- eller spredningsutviklingen. Noen av substansene kan øke overlevelsen betraktelig, mens andre substanser øker overlevelsen fra et halvt år til ett år. Den økte kunnskapen har også forandret vitenskapspolitikken. Både institusjoner og forskere er blitt oppmuntret til å søke om patentrettigheter for nye substanser og til å danne bioteknologiske firmaer. Dette til forskjell fra tidligere, da tradisjonen var å åpne substansen for allmenn bruk. For eksempel skjedde dette med insulin, som forskere avsto fra å gjøre penger på. I det nye regimet får bioteknologiske firmaer tilbud om risikokapital fra forskjellige fond. Fondsstrategien innebærer at firmaene etter hvert omdannes til aksjeselskap. Når substansene da viser seg å være effektive, stiger aksjekursen til værs, og risikofondene kan tjene store penger (2).
I 2003 ble det totale verdensmarkedet for onkologiske (kreft) substanser vurdert som 36,8 milliarder dollar. Dette tilsvarte ca. 10 % av alle utgifter for medikamenter over hele verden. Kostnadene for medikamenter og behandlinger økte betydelig. Før 1996 var standardsubstansen for behandling av tykktarmskreft 5-fluorouracil. Kostnader for en åtteukers kur var under 100 amerikanske dollar. I 2004 fantes det fem tilleggssubstanser for behandlingen, og behandlingskostnadene for en kur kan nå utgjøre 30 000 dollar eller mer. En av pionerene i feltet, Bruce Chapner, konkluderte i 2005 med følgende: «Utvikling av kreftmedikamenter har forandret seg fra en mindre, oftest offentlig finansiert aktivitet i USA til en større internasjonal industriell aktivitet.» (3).
Patentrettigheter for kreftmedikamenter medfører at industrien prøver å få så mye som mulig igjen når de har innført substanser på markedet. Reelle forskningskostnader er vanskelig å bedømme. Men samtidig må vi ikke glemme at størstedelen av den kunnskapen som klinisk forskning baserer seg på, er offentlig finansiert. Man må regne med at mange utgifter oppstår som følge av aggressiv markedsføring, skyhøye lønninger for ledere og høyt aksjeutbytte.
Med andre ord: Vi må diskutere om nye medisiner må være så dyre – og hvem som tjener mest.
