Redaktør Charlotte Haug har i sin leder i Tidsskriftet nr. 1/2014 mye «klok kvinnes tale» (1). Jeg er glad for at vi har en så god analysator av dette helsevesenet vi alle er en del av på en så fremtredende plass i den medisinske offentligheten. Et stikkord for analysen er kompleksitet. Den kinesiske vismannen Laozi skal ha sagt: «Det sammensatte og kompliserte har sine røtter i det enkle.» Jeg tolker: Erkjenne det komplekse, gjøre det enkelt. Er dette en ultrakortform av en bruksanvisning for å få helsevesenet til å virke? Alternativet kan være å bestemme seg for at det er enkelt, uten å ville se kompleksiteten. Det høres mer ut som norsk ikke-så-vis-manns-saksbehandler- forvaltnings- tale. Er det rett og slett også på tide å supplere evidensbasert medisin (EBM) med kompleksitetsbasert medisin (complexity based medicine, CBM)? Helt stuerent er det for tiden ikke med god klinisk skjønnsforvaltning.
Jeg er ikke så sikker på hvor langt sammenlikningen med New York rekker. New York er ikke bygd opp rundt et mål om fellesskap der man gjør hverandre gode. Grunnideen i «the big apple» er og blir å smi sin egen lykke. Solidaritets- og rettferdighetskravet ikke bare mangler, men er sett på som noe litt rart.
Finnes det andre velfungerende systemer å se til? Sjekk ut hvilken del av helsevesenet folk selv synes fungerer ok. Fastlegene er nøkkelen, fordi de er små kompetansesentre i kompleksitetsbasert medisin. Blant annet fordi vi nådeløst og hver dag må forsøke å gjøre det enklest mulig.
Jeg vet at det å skryte av seg selv kan virke litt bedrevitersk og kanskje eplekjekt. Veldig nær en tabu. Men jeg tror måten førstelinjemedisinen i Norge er driftet på kan lære både oss og ordføreren i New York mye om smarte grep og rammer.
