Jeg var nylig pasient og ble brukt til undervisning av studenter. De var åtte jenter – alle pene og ordentlige. Men ingen turte å forsøke å svare på selv enkle spørsmål fra legen som underviste dem. Jeg ble nesten litt irritert. – Kom igjen da, hopp i det! tenkte jeg.
«Timide, ansvarsbevisste, perfeksjonistiske» kaller Cato Guldberg dem (1). «Flinkest i klassen» kaller Erlend Hem det i lederen (2) som Guldberg kommenterer.
Dagens opptakskriterier er designet for den lydige, pliktoppfyllende og tidlig modne piken, som har ressurssterke foreldre, og som bruker det meste av ungdomstiden på lekser, ev. ispedd toppidrett. Etter påfølgende seks år med stor innsats på medisinstudiet, er de på vakt i akuttmottaket. Med 14-åringen som er bevisstløs etter «shots-vorspiel» krydret med dop. Og med moren som heller ikke er edru. De skal lede stansteam med myndighet og ta mange raske avgjørelser der det er umulig å ha 100 % rett hele vakten. I distrikt skal de veilede pasienter med psykiske lidelser, utslitte arbeidstakere og bekymrede foreldre. De skal ut og syne ved dødsfall og snakke med pårørende. Legeyrket er krevende som menneske og krever så mye mer enn evnen til å huske detaljer til eksamen.
Rekrutterer vi nok av de selvuhøytidelige som tør å drite seg ut på morgenmøtene? Får vi nok leger som klarer å finne kreative løsninger på vriene samarbeidskonflikter på sykehusene? Får vi nok av de med brokete egne liv å dra erfaringer fra inn i yrket?
Da jeg kom inn på medisinstudiet på Universitetet i 1996, hadde vi tre like store opptaksgrupper: 1 A – de med opprinnelig vitnemål. 1B – de med opprinnelig vitnemål og tilleggspoeng og 1 C – de med forbedret vitnemål og tilleggspoeng. Gruppe 1B ble dessverre fjernet sent i 1990-årene. Jeg og 2/3 av kullet (gruppe 1 B og 1C) var blitt litt eldre og hadde med poeng fra yrkesaktivitet eller andre studier. Mange hadde fylt på med helt andre fag, alt fra musikk grunnfag til journalistutdanning. Noen hadde barn, noen hadde gjennomlevd samlivsbrudd og andre kriser. Noen røykte, noen hadde allerede sluttet å røyke. Og noen hadde selv vært på shots-vorspiel krydret med dop. Vi var en broket forsamling. Vi tok med oss alt dette inn på et studium der livet dessverre er en forsvinnende liten del av pensum.
Vi må ha en opptaksordning som gjør at legene gjenspeiler en større variasjon av befolkningen vi skal tjene. Det hadde pasientene og avdelingene vært godt tjent med. Da må vi lage grupper med plass til den filosofiske undrende legen, den kreative fargeklatten og den dynamiske urokråka.
