God kartlegging av risiko for suicid, og tiltak der risikoen anses å være stor, er selvsagt verdifullt og viktig. Som vi vet kan ambivalensen rundt å velge livet være der, også hos dem vi vurderer å ha lav risiko. Vi kan hjelpe og gi råd. Likevel vil våre pasienter kunne velge selvmord som løsning på sitt indre strev.
I sin kommentar til artikkelen Overdreven tro på selvmordsrisikovurdering? skriver Lars Mehlum: «Fra andre sektorer i samfunnet, for eksempel i veitrafikken, vet vi at det å skape sikrere miljø redder liv, selv om det er vanskelig å forutsi hvilke liv vi faktisk redder. Selvmord har i likhet med trafikkdødsfall mange årsaker som er virksomme både i enkeltpersonen og i miljøet.» (1)
Jeg synes dette er en viktig og riktig vinkling for å bli bedre i stand til å hjelpe unge og voksne vekk fra selvmord. Trafikkens veimidtdeler, flere filer i fartsretninger, gode på- og avkjøringsfelter, rundkjøringer, fartsreduserende tiltak, god belysning og trafikkopplæring i skolen er noe av det som virker (2). Snublende nær metaforer for forebyggende psykisk helsearbeid?
Som barne- og ungdomspsykiater ser jeg nytten av gode helsesøstre, lyttende fastleger som ser hele mennesket, kompetente rådgivere, sosiallærere og pedagoger i skolen, lavterskeltilbud for foreldre som ser at deres barn og ungdommer strever og ønsker å bli mer kompetente voksne, tidlig samarbeid mellom barnevern, politi og helsevesen når unge ruser seg m.m.
Jeg skal fortsette å kartlegge og vurdere risiko – det er en del av mitt ansvar som lege i BUP. Kanskje jeg også kan være til hjelp og støtte for noen av dem jeg møter i mitt arbeid. Samtidig ønsker jeg mer søkelys på det som gir mennesker i alle aldre mot og lyst til å velge livet. Da snakker jeg om opplevelsen av å ha verdi og å høre til – der ute. Det er et samfunnsansvar, ikke noe vi styrer fra en sykehusavdeling eller poliklinikk.
Jeg tror helhetlig tenkning og samarbeid mellom helse og skole/arbeidsliv kan gi stor gevinst. Veien fra dårlig psykisk helse til suicid er oftest lang, og lidelse hos den enkelte har ofte store medmenneskelige og økonomiske konsekvenser underveis.
Regnestykket synes enkelt, men politikere velger visst å se en annen vei? Det vil alltid være noen som velger å avslutte livet sitt, uansett hva vi gjør, som med trafikkulykker. Men alternativene må være mer synlige og «godt markert».
