I Tidsskriftet nr. 2/2014 omtaler presidenten dommen i Høyesterett som fant at leger i spesialisering faller under kategorien praksisarbeidere, noe som åpner for midlertidig ansettelse. «Ole Ivar? Nei, da må du bytte navn,» sier mannen i reklamen. Tilsvarende spør jeg: Hvem har gitt oss navnet lege i spesialisering (LiS)? Det innebærer en grov undervurdering av vår kompetanse. Hva så med betegnelsen assistentlege? Vi er da ikke assistenter etter 7,5 år med utdanning. Assistenter for hvem? Betegnelsen «LiS» sier at du er i ferd med å bli noe, men ikke er kommet helt dit ennå. Det er det pasientene kommenterer, og jeg regner med at det er det Høyesterett hører.
Er vi under utdanning til vi er overleger/spesialister? Dersom du ikke er spesialist, så er du kun en assistent? Nei, jeg har ansvar som tilsier mer enn som så, et ansvar jeg tar og mestrer. Overlegene har også krav om kurs og praktiske ferdigheter etter oppnådd spesialisering. Under spesialisering er vi hele livet.
Hvorfor aksepterer vi å bli kalt leger i spesialisering? Det høres ut som man er under utdanning. Hvordan skal da Høyesterett forstå dette dersom vi ikke verdsetter oss selv høyere?
