Sambruk av urtepreparater og medikamenter i allmennpraksis

Det er utbredt sambruk av urtepreparater og ordinære medikamenter i norsk allmennpraksis. En av de hyppigst brukte urtene, Aloe vera, gir ingen klinisk relevante medikamentinteraksjoner.

Ane Djuv. Foto: Privat

Bruken av urtepreparater (plantebaserte naturmidler) sammen med ordinære medikamenter er høy i mange pasientgrupper. Det finnes få studier der man har undersøkt sambruk i allmennpraksis. Interaksjoner mellom urtepreparater og medikamenter kan føre til alt fra ingen til svært alvorlige bivirkninger. Det er derfor behov for grunnleggende kunnskap om mekanismene for slike interaksjoner og om pasienters sambruk i allmennpraksis.

Avhandlingen min er basert på tre studier – en tverrsnittsstudie med pasienter i allmennpraksis og to in vitro-studier av Aloe veras påvirkning på leverenzymene CYP3A4 og CYP2D6 og effluksproteinet P-glykoprotein, som er viktige for opptak og metabolisme av medikamenter.

Hele 44 % av pasientene i allmennpraksis brukte urtepreparater. De vanligste preparatene var blåbær, grønn te, hvitløk, Aloe vera og rød solhatt. Hver tredje pasient sambrukte urtepreparater og faste legemidler. 40 % av dem som fikk antikoagulasjonsbehandling brukte i tillegg urtepreparater. 18 av 255 ulike legemiddel-urtepreparat-kombinasjoner hadde potensial for klinisk relevante interaksjoner. Det var størst sannsynlighet for sambruk hos eldre, kvinner og kronisk syke. Alle som rapporterte bivirkninger av urtepreparater, brukte dem sammen med legemidler. Svært få pasienter (23 %) diskuterte sin urtebruk med helsepersonell. Aloe vera ga ingen klinisk relevant inhibisjon av CYP2D6, CYP3A4 eller P-glykoprotein.

Leger og annet helsepersonell bør spørre sine pasienter om deres bruk av urtepreparater. Eldre og pasienter som får antikoagulasjonsbehandling er utsatt for legemiddel-urtepreparat-interaksjoner. Uventede bivirkninger av et legemiddel kan skyldes interaksjoner med urtepreparater. Behovet for ytterligere kliniske studier er stort.