I Tidsskriftet nr. 4/1936 presenterte Mentz Lillo Rynning von Krogh, som hadde vært professor i bakteriologi i Argentina, sitt foredrag om en interessant – ikke sjelden – tilstand. Dysenteri, som betyr «smertefull avføring», hadde «efter den gamle opfatning sitt sete i de varme land». Sykdommen skyldtes en amøbe, det var man allerede «i forrige århundre» kommet på det rene med – og «man synes nu å være blitt enig om å kalle den entamøba histolytica». Men i kaldt klima er symptomene annerledes: «Jo koldere klimaet er, desto mer mister sykdommen sin akutte karakter, optrer ekskvisit kronisk og presenterer symptomer som ikke har nogen som helst likhet med den akutte diarretilstand som vi kjenner som dysenteri.» Matintoleranse, tretthet og nervøse symptomer må skyldes et toksin som amøben produserer, mente von Krogh (Tidsskr Nor Lægeforen 1936; 56: 169 – 78).
Amøbiase
Kronisk dysenteri i Norge med spesielt henblikk på våre sjøfolk.
Forelesning holdt på Universitetet 3. oktober 1935.
Av Mentz von Krogh, Oslo.
Den kroniske amøbiase som er det billede jeg næsten alltid har sett her hjemme, ser imidlertid ganske annerledes ut. Her er det ingen diarre, men tvert imot en mere eller mindre uttalt obstipasjon, den kan være moderat, men ofte er det rent fortvilet; en 16 års pike som jeg hadde til behandling, påstod at der var gått over en hel måned uten avføring. Selv om vi vil stille oss skeptiske overfor dette, så gir det dog en viss målestokk for de grader som obstipasjonen kan anta under denne sykdom. Obstipasjonen er mange ganger likeså upåvirkelig av laksantia som diarreen er av opium, og den er dessuten ledsaget av en hel rekke dyspeptiske fenomener, som vi aldri finner i denne grad ved en simpel forstoppelse. Der optrer kardialgiske smerter med ructus og pyrose, der er smertefulle kolikker og meteorisme, appendicittlignende smerter som optrer ikke bare på høire side, men som også føles på venstre side svarende til prosesser i S romanum.
Dessuten tåles maten gjerne dårlig, og toleransen er i regelen temmelig kaprisiøs idet det slett ikke alltid er den mest ufordøielige mat som tåles dårlig. Den ene tåler ikke melk, den annen blir ilde tilpass av brød. Egg skader nogen og kjøtt i hvilken som helst form er gift for mange. En og annen synes ikke at der er synderlig forskjell på hvad han spiser. Men nettop denne tilsynelatende meningsløse intoleranse bidrar til å bringe lægen på falsk spor, og han vil da, når han sammenholder den med de samtidig optredende nervøse fenomener, i almindelighet komme til å gi den rene hypokondri skylden for en i virkeligheten rent somatisk sykdom.
(…)
Nu må jeg nemlig gå over til å omtale de symptomer som i virkeligheten spiller hovedrollen for patienten, symptomer som socialt og endog statsøkonomisk efter min mening ikke kan betones sterkt nok.
Dette er de nervøse symptomer, og disse må skyldes et spesifikt toksin som produseres av amøben.
Ved nesten alle tilfelle av kronisk amøbiase optrer det nemlig en psykisk og fysisk depresjonstilstand som kan anta så grave former at ordet nevrasteni næsten ikke strekker til for å karakterisere den. Patienten føler sig stadig trett; han sover i regelen godt, men synes aldri at han får søvn nok; ellers er han fullstendig uten interesser og uten initiativ. Den smule tanker han ennu har i hodet dreier sig mest om hvor elendig han er: legemlig arbeide utføres slapt og langsomt, og han gir op ved aller første leilighet. Åndelig arbeide går gresselig tregt, hvis det i det hele tatt går. Som en av mine patienter sa: Det synes å ligge et tykt grått slør mellem mig og hele verden, eller en annens yndlingsuttrykk: Det eneste som kunde tenkes å interessere mig, var en pen liten likkiste. Sammen med denne åndelige sløvhet optrer også en rent legemlig tretthet: Kroppen føles som bly, og man vilde helst sitte eller ligge hele dagen.
