Tenk at jeg kan kombinere min største fritidsinteresse med arbeid, hver dag, og til og med motta lønn for det.
Idrettsinteressen har vært der siden jeg noterte rundetider fra skøyte-VM som liten. De siste ukene har jeg kunnet følge Sotsji-OL med stor faglig interesse og – ikke minst – god samvittighet.
Det var ikke gitt at jeg skulle bli lege. Men som 18-årig utvekslingsstudent i Baltimore fikk jeg være med en bekjent av familien, en ung anestesilege, på lørdagsvakt ved Johns Hopkins Hospital. At jeg fikk henge i frakkeskjøtene hans denne kvelden, var kanskje den avgjørende opplevelsen. Interessen for anatomi og fysiologi skyldtes nok først og fremst at jeg som ivrig volleyballspiller tidlig ble nysgjerrig på hvordan trening virker, og hvordan trene riktig. Diverse trenerkurs ga ikke ordentlige svar. Men jeg erfarte at medisinerstudiet var et lovende utgangspunkt for å fordype seg i idrettsfysiologi, og samtidig lære et yrke som lege. Da jeg fikk et studentstipend fra NFR ved Muskelfysiologisk institutt med professor Lars Hermansen som veileder, var det gjort. Forskningsinteressen, og interessen for idrettsmedisin, var vakt for alvor.
Jeg synes jeg er heldig, som har en arbeidsdag som kombinerer idrett, medisin og forskning. I tillegg får jeg lov til å undervise, som doktortittelen opprinnelig signaliserte (lat. docēre, undervise). Hvis jeg skulle trekke frem én del av jobben som aller mest givende, så måtte det være møtene med studenter og stipendiater, enten de skjer i auditoriet, rundt møtebordet, eller én til én. Jeg klarer ikke å se at det går an å ha en bedre jobb!
PS. Er du nå nysgjerrig på hva vi steller med, sjekk www.klokeavskade.no.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
