Jeg vil først og fremst si takk til Stein Arne Evensen for en betimelig, velskrevet og ydmyk kommentarartikkel (1). Det er sjelden å se liknende åpenhet og løsningsorientering i helsevesenet.
Videre må jeg stille meg 100 % bak kommentarinnlegget til kiropraktor Ole Christian Kvammen. Det er påfallende at en hel profesjon i flere kretser blir beskrevet som uvitenskapelig, grunnløs og til og med schizofren, når man ser hvor stort forskningsengasjementet er blant kiropraktorer. De trenger bare muligheten.
I Danmark har forskning innenfor kiropraktorenes virkeområder stått sterkt i mange år. Forskningen foregår i stor grad på bakgrunn av fondsmidler og statlig støtte. På tross av et relativt lite forskningsmiljø produserer kiropraktorene i Danmark viten som publiseres i anerkjente tidsskrifter. Et godt eksempel på dette er oktoberutgaven i 2013 av tidsskriftet Best Practice & Research Clinical Rheumatology (2). Dette var en spesialutgave som omhandlet «Low back pain». Av totalt 12 artikler i denne utgaven, var fire skrevet av forfattere med bakgrunn fra de forskjellige forskningsavsnittene i Danmark. Videre har flere norske kiropraktorer doktorgrad, eller er under doktorgradsutdanning, og har publikasjoner i JAMA, Spine og BMC Musculoskeletal Disorders (3 – 5).
Å hevde at kiropraktikken som helhet er kvakksalveri, alternativt og useriøst, synes jeg er en håpløs generalisering uten rot i virkeligheten. Det er ganske enkelt feil.
Følgelig mener jeg Kvammens beskrivelse er korrekt. Det står sannsynligvis mer på økonomisk og politisk, og kanskje også medisinsk, vilje, enn det står på kunnskapen, engasjementet og ønsket om å forske blant kiropraktorer.
