Selv om Bjartveit og medarbeidere i sin artikkel er kritisk til diagnosen og behandlingen denne kvinnen har mottatt av en privat klinikk, og positiv til behandlingen i psykiatrien, så setter de søkelyset på den mangelfulle kompetansen om diagnostikk og behandling for syke mennesker med kronisk utmattelsessyndrom og andre diffuse diagnoser (1).
Som en motvekt til eksemplet i denne artikkelen, kunne jeg nevne mange eksempler på feildiagnoser som har endt med alvorlig feilbehandling i psykiatrien, og psykiaternes «kamp» om eierskapet til denne utsatte og stigmatiserte pasientgruppen. Jeg vil heller støtte opp om artikkelens konklusjon om at denne pasientgruppen er en utfordring for dagens helsevesen.
Vi trenger et norsk senter bygd opp fra grunnen av leger og biologer som er genuint interessert i å finne årsakene til lidelser som seiler under betegnelser som kronisk utmattelsessyndrom og ME. I dag har vi mangelfulle analyser og manglende kompetanse på å tolke analysene for å stille riktig diagnose. Motstanden mot langvarig antibiotikabruk for å få bukt med infeksjoner som kan ligge til grunn for lidelsene, mener jeg baserer seg på frykt fremfor forskningsbasert viten. Samtidig som det stilles krav om forskningsbasert viten for å godkjenne langvarig bruk av antibiotika, blir private klinikker som jobber med dette, motarbeidet. Hvor er logikken? Imens lider pasientene. Mitt håp er at helsemyndighetene oppretter et kompetansesenter for diagnostikk og behandling med ansatte som ikke er innelåst i en profesjonsboble, eller som har en annen agenda enn å hjelpe pasientene.
I dag er pasientene sine egne og hverandres «leger», og useriøse, alternative behandlere har et godt marked. Jeg savner at flere leger og psykiatere står frem og tar et oppgjør med helsemyndighetenes mangelfulle satsing på denne pasientgruppen, og med de leger som med sine utspill er bidragsytere til det samme. Vi som har levd noen år, vet etter hvert at skråsikkerheten er kunnskapens verste fiende.
