Artikkelen fra Rådet for legeetikk refererer til en sak fra et akuttmottak, men handler reelt om fastlegeordningen (1). «Snarveien» som problematiseres gjelder gjerne henvisning til avdeling for øyeblikkelig hjelp. Den mottakende avdelingen er uenig med én eller flere leger om hvordan de henviser til øyeblikkelig hjelp, eller om henvisningene i det hele tatt er indiserte. Dermed er det et anliggende for avdelingen å ta fatt i sammen med henvisende lege(r) hva de oppfatter forskjellig, og hva det innebærer. Kollegialitet er et godt fundament for trygt å kunne være uenige om fag og praksis. Er dette å «påføre belastende konflikt»? Rådet kunne med fordel begrenset seg og hjulpet avdelingen til å benytte sitt kollegiale verktøy. En lang byråkratisk utlegning til allmenn støtte for fastleger og fastlegeordningen synes ganske overflødig og knapt til hjelp for noen.
All henvisning til videre helsehjelp er offentlig, siden legelisens er et høyst offentlig anliggende. Indikasjon for å henvise skal fylle de samme kriteriene om det gjelder deg selv eller pasienter, i praksis heller strengere om det er for deg selv. Jeg har hatt lisens i 54 år, hvorav 10 som distriktslege. Dermed har jeg vært betrodd noen tusen konsultasjoner og en god del henvisninger og innleggelser. I løpet av disse årene har jeg iblant henvist meg selv – antagelig også ved behov for øyeblikkelig hjelp. Behandling og forløp, samt epikriser, både for pasienter og meg selv, har i min oppfatning bekreftet en rimelig faglig indikasjonsstilling. Ikke i noen sammenheng har jeg erfart å bli behandlet annerledes enn pasientene. Fastlegeordningen har jeg brukt fra den kom, og jeg er blitt møtt og tatt vare på tilfredsstillende og dels mer enn det.
Så hvorfor henvise seg selv? For det første gjør det en forskjell å være lege. Ut fra det vil jeg, som ellers i hverdagen, gjerne ordne selv det jeg vet er nødvendig, og som jeg kan ta meg av. Minst like viktig er at jeg ikke vil be fastlegen om noe som vi begge vet jeg like greit kan utføre selv. Det blir et ubehagelig «late som» om vi bare utfører et påfunn uten faglig begrunnelse. Fastlegen får jo også tilsendt samme informasjon som når han selv henviser.
Her har jeg brukt meg selv som eksempel fordi jeg ikke har noe annet, og fordi jeg oppfatter min praksis med henvisninger som helt i tråd med det allmenne i det som har vært mine sammenhenger.
