Artikkelen til Solveig Gjems er sikkert godt ment (1), men jeg må allikevel spørre: Hvorfor ikke snu problemstillingen på hodet og vurdere om det kanskje faktisk «sitter i kroppen» allikevel?
Det jeg etterlyser er litt mer ydmykhet overfor alt vi ikke forstår, og som ennå ikke er medisinsk forklart (eller forstått) av de medisinske fagmiljøene. At «barnets psykososiale situasjon bør tematiseres på et tidlig tidspunkt» må ikke bli en sovepute eller overordnet forklaringsmodell. Vi husker alle hvordan en rekke andre mistenkte psykosomatiske tilstander senere har vist seg å ha en biologisk forklaring. Som Bruusgaard og Natvig har sagt i en tidligere kronikk om uklare tilstander: Mer forskning er nødvendig (2).
Jeg tror noe av det vondeste en pasient (og familien) kan oppleve, er å bli forklart som psykosomatisk uten å oppleve det slik selv. Og for enkelte pasientgrupper kan det resultere i aktiviserende tiltak som kan være direkte farlige og sykdomsdrivende (3, 4). Jeg vil igjen sitere Bruusgaard og Natvig som hevder at «Psykologisering av tilstandene (uklare tilstander) er vel det som så langt har bidratt minst til økt forståelse» (2).
