Myren & Melby skriver i sitt innlegg at de ikke kjenner til norske undersøkelser som tar for seg mangelfull opplæring i seksualitet (1). Jeg vil gjerne få korrigere dette med informasjon fra en fjern nåtid.
Kollega Kjell O. Svendsen og undertegnede publiserte i 1984 en artikkel om nettopp dette basert på vår hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø (2).
Vi hadde erfart utilfredsstillende undervisning om seksualitet, men vi fikk oppleve fire timer med professor Berthold Grünfeld, som sjokkerte oss med sin fantastiske, direkte og provoserende seksualundervisning. Han var også vår hovedveileder på oppgaven, som baserte seg på et spørreskjema sendt til sisteårs medisinstudenter ved ulike norske studiesteder.
Resultatene fra undersøkelsen var avgjørende for at det ble implementert utvidet seksualundervisning i medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø. Hovedvekten i læreplanen ble lagt på kunnskap om seksualitet per se, inkludert ulike seksuelle preferanser. Etter kamp ble timer i de ulike organkursene viet til undervisning i seksualitet. I studieplanen ble det også nedfelt at seksualitet skulle omtales spesifikt der sykdommer og behandling tilsa dette. En hel dag ble satt av til undervisning om tilnærming til pasienter med seksuelle problemer.
Den spesifikke undervisningen ble gitt av og holdt i live av ildsjeler. Temaet seksualitet kan forsvinne med et pennestrøk hvis ildsjelene ikke passer på. Selv flyttet jeg fra Tromsø i 1997 og har ikke detaljert informasjon om hva som undervises der i dag, men søkelyset er nok blitt svekket.
Noen ferdigheter bør alle som vil ha pasientkontakt tilegne seg, selv om det betyr at man må gå i seg selv, og kanskje også oppleve ubehag. Etter 30 år som lege er min erfaring at mine pasienter har satt stor pris på at deres seksualliv ble tatt opp der dette falt naturlig.
Som ung assistentlege fikk jeg øynene opp for at verken kjønn, alder eller situasjon må hindre oss i å tenke at seksualitet er av stor betydning. Jeg vil avslutningsvis fortelle følgende tankevekkende historie: En kvinne i 90-årene var henvist med uterusprolaps. I mine unge øyne så hun ganske skrøpelig ut. Jeg fortalte henne at vi ville gjøre en kolpokleisis. Hun spurte hva denne operasjonen gikk ut på, og jeg svarte at vi i ryggbedøvelse ville lukke skjeden slik at livmoren ble holdt på plass. Dette ville være et relativt enkelt inngrep med liten belastning for henne som var oppe i årene, sa jeg i min uvitenhet. Hun svarte: «Det kan dere da ikke gjøre – jeg er jo gift!»
