Oslo universitetssykehus rapporterer om sine første erfaringer med en fallpoliklinikk (1) og finner ikke helt uventet at multimorbiditet og polyfarmasi er hyppig assosiert med falltendens. 13 % av de henviste hadde hatt tidligere frakturer. Opprettelsen av fallpoliklinikken er et betimelig og velkomment tiltak.
Finske undersøkelser har vist at forekomsten av skader i forbindelse med fall er økende selv om den aldersspesifikke insidensen synes å være avtakende (2). Heldigvis fører fall også hos eldre oftest til relativt små skader, men om lag 7 – 8 % av de fallulykkene som krever legetilsyn, fører til innleggelse i sykehus. Mer enn 70 % av disse innleggelsene er foranlediget av frakturer (3). Interessant er det at insidenskurven for fall hos eldre er svært lik insidenskurven for hoftefrakturer. Frakturer er også en selvstendig risikofaktor både for nye fall og fremtidig redusert helse (3).
Uventet var det derfor at verken osteoporoseutredning eller frakturforebyggende behandling ble nevnt i artikkelen eller i den ledsagende lederen (4). En fallpoliklinikk må forventes å ha et vidt repertoar gitt både de mange årsakene til fall og de behandlingsmulighetene man har. Selv om ulike tiltak kan redusere falltilbøyeligheten hos en eldre person, viser flere undersøkelser at «fallerne» til tross for tiltakene vil fortsette å falle (5 – 7), om enn forhåpentligvis ikke så hyppig som tidligere. Man må derfor også vurdere hvilke andre skadeforebyggende tiltak som skal iverksettes. Frakturforebygging må her sies å være et sentralt element. Heldigvis finnes for dette formålet gode diagnostiske og behandlingsmessige tiltak (8) som jeg håper fallpoliklinikken vil ta med seg i sitt videre virke.
