J. Hagen og medarbeidere har skrevet et debattinnlegg om selvmordsrisikovurdering i Tidsskriftet nr. 4/2014 (1). Dette er utfyllende kommentert av Mehlum og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 6/2014, men jeg føler behov for å komme med en kommentar fra tilsynsmyndighetens side.
Veilederen kom som kjent i 2008 (2). Det er en fundamental misforståelse å påstå at denne ikke er bindende. Dersom dette fravikes, vil det være et brudd på helsepersonells krav til forsvarlighet i helsepersonelloven § 4, og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, noe som vil bli betraktet som et avvik av tilsynsmyndigheten, dersom det ikke er begrunnet i forskning. Dette vil bli meget vanskelig ettersom veilederen inneholder referanser til 18 vitenskapelige arbeider.
En selvmordsrisikovurdering er dessuten en risikovurdering i henhold til internkontrollforskriftens § 4-b, og dersom den mangler, vil det også bli betraktet som et avvik mot bestemmelsene ovenfor.
Ness og medarbeidere mottok i 2014 akuttpsykiatriprisen. De la følgende føringer: spesialistvurdering innen et døgn, iverksetting av beskyttelsestiltak (observasjon, sikring av rom og omgivelser), vurdering av risikoen for selvmord (både ved innskriving, utskriving/overflytting og før permisjoner), involvering av pårørende, planlegging av permisjon og tiltak ved utskriving (blant annet kriseplan for pasient, pårørende og samarbeidspartnere, og timeavtale for oppfølging).
Avdelingsoverlege Dahl ved Psykiatrisk avdeling, Sykehuset Levanger sa for mange år siden (personlig meddelelse): «Den beste selvmordsforebygging er god behandling av grunnlidelsen.» Dette forutsetter selvfølgelig at korrekt diagnose blir stilt så raskt som mulig, jf. ovenstående. Etter mitt syn står dette utsagnet seg også i dag.
