Genvarianter og psykotiske lidelsers alvorlighetsgrad

Genvarianter som kan gi økt risiko for psykotiske lidelser er assosiert med symptomalvorlighetsgrad, hjernestruktur og hjernefunksjon.

Katrine Verena Wirgenes. Foto: Audun Forsell Halaas

Det er stor variasjon i symptomer, forløp og alvorlighetsgrad ved psykotiske lidelser. Kunnskapen om etiologi og underliggende biologiske prosesser er begrenset, men den estimerte heritabiliteten er høy. På tross av høy heritabilitet har det vært vanskelig å identifisere spesifikke genvarianter som er assosiert med sykdomsrisiko. Dette kan skyldes stor variasjon i både klinisk uttrykk og underliggende genetisk utrustning. Det er foreslått at genvarianter som er viktige for ulike biologiske mekanismer kan bidra til forskjellige aspekter, eller endofenotyper, ved lidelsene.

I min doktoravhandling undersøkte jeg enkeltnukleotidpolymorfismer (SNP-er) i gener som er viktige for glutmamat- og dopaminnevrotransmisjon (DTNBP1, DAO, COMT) og nevroutvikling (TCF4) samt ekspresjon av TCF4. Vi identifiserte genvarianter samt endret ekspresjonsmønster assosiert med alvorlighetsgrad av schizofrenisymptomer og assosiert med endringer i hjernens anatomi og funksjon hos både syke og friske.

Ved å avdekke det genetiske bidraget til endofenotyper ved psykotiske lidelser kan vi få en bedre forståelse av den komplekse patofysiologien til disse sykdommene og forstå graden av overlapping mellom ulike alvorlige psykiatriske sykdommer. Doktorgradsarbeidet har bidratt til økt kunnskap om genetiske risikofaktorer ved schizofreni og bipolar lidelse og økt forståelse for hvordan disse kan spille en rolle i patofysiologien ved lidelsene.