Kroppen er jo helt vanvittig fascinerende. Jeg husker pappa fortalte at han aldri ville angre på medisinstudiet, selv om han ikke kom til å jobbe som lege en eneste dag. Jeg skjønner nå hva han mener. Jeg tror det å kunne kombinere interesse for biologi med engasjement i globale spørsmål førte til at jeg valgte medisin.
Jeg har vært interessert i internasjonalt arbeid så lenge jeg kan huske, og det var viktig da jeg skulle velge studie. Jeg lurte lenge på jus, med tanke på arbeid innen menneskerettigheter, men jeg kommer ikke til å angre på valget mitt.
Jeg vet ikke helt når idealismen i meg vokste frem. Jeg gikk på aksjonsskole for SOS barnebyer, og lærte tidlig om forskjeller i verden. Jeg sparte lenge ukepengene mine for at broren min, som er snekker, skulle bygge barnehjem i Sør-Amerika. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor mamma syntes det var litt urealistisk. Jeg er nok fortsatt ganske naiv, men jeg tror det er nødvendig for å holde motet oppe. Det kan til tider virke som et håpløst prosjekt, men arbeidet med MedHum og forskning på Senter for Internasjonal Helse er vanvittig spennende og givende. Det er ikke noe annet jeg heller vil bruke tiden min på. Man må jo gjøre et forsøk, i det minste?
Studentmiljøet for global helse er fullpakket med engasjerte studenter som brenner for det de driver med. Jeg er i godt selskap når det gjelder å ha mange baller i luften, og noen ganger kan vi glemme at eksamen er skremmende nær. Heldigvis kommer vi alltids i mål, og det er verdt litt eksamensstress å få jobbe med noe vi mener er viktig. Vi er så privilegerte – det hjelper MedHum meg å huske på. Det nytter å bidra, så da skulle det vel bare mangle at vi tar i et tak? Særlig når det i tillegg er gøy!
