I Tidsskriftet nr. 8/2014 står et meget leseverdig innlegg fra Legeforeningens president Hege Gjessing, der hun tar for seg legers arbeidstid (1). Jeg tror hun er bekymret.
Presidenten starter sitt innlegg med: «Sykehusleger jobber 3 280 årsverk utover det som er normal arbeidstid, og nesten et ekstra Ahus i uregistrert overtid. Helseministeren har behov for å øke kapasiteten slik at flere pasienter får behandling, men svaret ligger ikke i å forsøke å presse legene til å jobbe enda mer..» Videre anfører hun: «Da jeg spurte helseministeren om hovedmålet med utvidet åpningstid i sykehus – økt kapasitet eller mulighet til å bevege på den nåværende kapasiteten – svarte han: Økt kapasitet, men uten å ansette flere leger.»
Dette frister meg til å henvise til et innlegg jeg hadde i Tidsskriftet nr. 23/2012 der jeg henviste til daværende helseminister, som hadde fått noen til å regne ut for seg at vi i forbindelse med innføring av samhandlingsreformen trengte 3000 nye sykehjemsleger i landet (2). 3000 nye sykehjemsleger – slik ad hoc! Men nåværende helseminister trenger ikke flere leger. Kanskje forholdt det seg slik at daværende helseminister tenkte seg at sykehusene kunne nærmest tømmes for pasienter? Slik at sykehuslegene fikk mindre å gjøre? I så fall burde vel de 3000 nye sykehjemslegene vært på plass først?
President Hege Gjessing gjør en formidabel jobb. Hun har skjønt det! Men akk så alene hun synes å kjempe. Til slutt i sitt innlegg skriver Gjessing at det finnes metoder for å øke kapasiteten slik at flere pasienter får behandling, men at foreningens tall viser at svaret ikke ligger i å forsøke å presse legene til å jobbe mer. Her lurer jeg på hvilke metoder hun tenker på?
