Sandli og medarbeidere kommer med et dristig innlegg med mange skjær i sjøen (1). Men, er tanken god? Ja, fra et helseperspektiv er den det. Regnestykket som presenteres som «the prevention paradox» er logisk. Friske menn og kvinner med bare alder som risikofaktor utgjør hovedandelen av dem som dør av hjerte- og karsykdommer, fordi de er så mange.
Globalt er hypertensjon den største årsaken til sykdom og død som man kan forebygge (2). Økning i blodtrykksnivået fra 115/75 mm Hg er assosiert med både forekomst av kardiovaskulær død (3) og antall leveår med kardiovaskulær sykdom (4).
En nylig publisert større internasjonal studie viser at 46,5 % ikke er klar over at de har hypertensjon og at bare 36,2 % av de som har registrert hypertensjon får medikamentell behandling. Under halvparten av de som får medikamentell behandling oppnår normalt blodtrykk (5). Liknende tall er vist i en norsk befolkning (6). Et høyskala hypertensjonsprogram i California har vist betydelig bedret diagnostikk og behandling med bl.a. økt normalisering av blodtrykket under behandling fra 43,3 % til 80,4 % (7). Dette indikerer etter min mening at det eksisterer en reell underbehandling.
«The prevention paradox», eller polypillen, er i så måte godt plassert. Ut fra tallene over kan man i første omgang slutte at antallet som skal ha medikamentell blodtrykksreduserende behandling, må to- til tredobles, og hos 30 – 40 % bør behandlingen intensiveres. Ernæringsfysiologer, spesialsykepleiere og treningsterapeuter har i dag lav prioritet. De bør få en fremskutt plass både relatert til ikke-medikamentell og medikamentell behandling. Det er meningsløst at allmennlegen i en presset arbeidssituasjon skal ha dette ansvaret alene. Sykepleierbasert måling av blodtrykk og registrering av risikofaktorer bør kunne gjøres, også som ledd i alminneliggjøring uten å sykeliggjøre. Ikke minst kreves det en mer offensiv og kultursensitiv informasjon.
